Mange etterlatte og ofre har ønsket å fortelle historien sin for å vise at livet etter 22. juli ikke har vært lett. Nå har moren Marit Trønnes skrevet boken «Og det var kjærlighet» om marerittet familien ble utsatt for. Datteren hennes Elisabeth på 16 år ble skutt og drept av terroristen Anders Behring Breivik på Utøya 22. juli. Den andre datteren Cathrine ble skutt to ganger, men overlevde.
Redd hele tiden
– Her er pakkelista di fra 22. juli.
Moren Marit Trønnes viser datteren Cathrine en side i den nye boken «Og det var kjærlighet». Der viser hun frem pakkelisten til de to døtrene hennes som dro til Utøya.
Hvordan har det vært etterpå?
– For meg det har vært tøft. Det har kommet en angst som jeg jobber veldig mye med, sier Cathrine. Hun forteller at hun er redd for å gjøre vanlige dagligdagse ting som å gå i butikken. Hun er hele tiden redd for at ting skal skje.
– Jeg vet ikke helt hva som skjer med kroppen og hodet i slike situasjoner.
Så aldri gjerningsmannen
Cathrine så aldri gjerningsmannen. Anders Behring Breivik skjøt henne bakfra. To ganger.
– Jeg var sikker på at jeg var død. Det brant. Det var som om noen tente en flammekaster inne i kroppen min.
– Jeg var helt sikker på at jeg skulle dø.
Etterpå har hun slitt med marerittene. Det hun opplevde på Utøya.
– Det har vært vanskelig i den grad at jeg ikke har klart skolegang. Jeg er ikke der som de andre på min alder er. Det har på en måte stoppet opp.
– Livet går videre, men jeg står fortsatt her, forteller Cathrine som har funnet litt ro i å male. Mange av bildene som hun ikke vet hva forestiller, har andre linket til de opplevelsene hun har hatt.
Hun viser oss noen av bildene. Et av dem tror mange viser henne og lillesøsteren Elisabeth som aldri kom levende fra Utøya. Det tok en uke før familien fikk visshet i hva som hadde skjedd med henne. At hun var død. Det var en forferdelig uke for familien.
Ville ha med lillesøster
– Jeg hadde jo mast på Elisabeth om å bli med fordi jeg hadde vært der året før. Det var veldig gøy for det var mange mennesker der og sommer og sol. Jeg ville veldig gjerne at hun skulle bli med på det. Og det gjorde hun jo, forteller hun og legger til at hun ikke skjønte med en gang at noe dramatisk hadde skjedd.
Det gikk først opp for henne da hun så en jente som blødde fra hodet. Da skjønte hun at det ikke var et skuespill, men ekte.
Ville ikke leve
– Jeg har jo ikke klart å være den mammaen som jeg var før, sier moren Marit Trønnes og ser på datteren sin.
– Jeg er jo litt skamfull fordi sorgen over Elisabeth har tatt så stor plass. Jeg har ikke klart å se Victoria og Cathrine. Og egentlig har jeg vært der at jeg ikke så noen mening med å leve.
– Har ikke sett vitsen med å leve og har drukket alkohol for å komme meg gjennom dagene. Og det er klart det er skamfullt for det er jo ikke meg.
Det å skrive bok har vært terapi for Marit Trønnes. Da måtte hun gå igjennom hendelsene gang på gang.
– Jeg er ikke meg selv lenger. Jeg reagerer veldig sterkt på ting og takler ikke stress Jeg takler ikke endringer, forteller hun og legger til at hun blir fort sint og lei seg. Hun tror det stresset og det dramaet hun har vært igjennom har satt spor i hjernen.
Nesten med en gang etter at det hadde skjedd ba hun samboeren om å flytte ut. Hun visste at hun ikke ville være lett å være i hus med. Men han nektet. Og sa at han ville bli. Og etter noen år fridde han også. Hun forteller at ektemannen har vært en stor støtte for henne.
– Det var dager da jeg ikke klarte annet enn å sitte stille og holde meg fast i en stol, forteller hun.
Etterlatt
Hva har vært det verste etterpå?
– At det har vært så offentlig kanskje. Det er vel kanskje det verste. At man ikke har fått hatt sin private sorg og bearbeidet den i den tiden man trenger for seg selv.
Hun forteller at såret hele tiden blir revet opp. Med rettssaker. Med diskusjoner om minnesteder. Hun blir minnet på det som skjedde hele tiden.
– Såret åpnes hele tiden. Det rekker ikke å få skorpe på seg.
Marit Trønnes finner frem gitaren. Den ene av gitarene som henger på veggen er den Elisabeth ønsket seg så inderlig til konfirmasjonen.
– Musikken har holdt hodet mitt over vann. For å overleve de tunge stundene har jeg tydd til musikken. Marit Trønnes har skrevet sanger selv og flere av tekstene er med i boken hun har skrevet. Hun husker at hun gikk på autopilot både 22. juli og i dagene etterpå.
– Bena går av seg selv, men man registrerer det ikke på en måte. Du bare er der. Jeg begynte å hyperventilere og kroppen startet å skjelve, forteller hun.
Ikke minnested
Hun har meldt seg ut av debatten om minnested for lenge siden.
– Jeg har jo graven min og så er det jo et minnesmerke i Halden. For meg personlig ser jeg ikke et behov, sier Marit. Men hun skjønner at turister kanskje må ha et sted å dra til.
Minnestedet som var foreslått på Sørbråten ble for hardt i formen for henne. Det opplevde hun som et åpent sår.
5980 dager levde Elisabeth. Hun har lagt inn noen sitater fra Elisabeths dagbok i boken sin. For å vise at jenta hennes var en helt vanlig 16 åring som var forelsket og så lyst på livet.
Fra dagboken til Elisabeth:
Ettermiddag, 17. januar 2010
Ja, da var det slutt. Etter tre måneder og to uker. Dette
var fjerde gangen vi var sammen, og jeg hoppet i taket
da det funka igjen. Han dumpa kjæresten for meg. Men
fikk følelser for henne igjen. ADIOS ME AMORE. Jeg vet
ikke hva ME AMORE betyr. Jeg kommer alltid til å elske
deg, kjære. Hjertet mitt banker alltid for deg. Du vil alltid
ha en plass i hjertet mitt! Jeg vil takke alle vennene mine
som støtter meg, jeg elsker dere. Takk.
Elli
– Jeg synes at det ikke har blitt fokusert nok på dem som ble drept og hvem de var, sier hun.
Fikk ikke være sint
Er du sint på gjerningsmannen?
– Har vi fått lov til å være sint noen gang? Nei. Jeg kjenner det i ryggen at jeg ikke har fått være det.
Hun opplevde at det var opplest og vedtatt at alle skulle oppføre seg med verdighet i rettssaken. Og da en av tilhørerne som var bror til en som ble drept, kastet en sko inne i rettssalen, var det nesten befriende for henne.
– Da tenkte jeg: Endelig en som reagerer!
Hatbrev til etterlatte
Marit Trønnes har også opplevd å få hatbrev.
– Det var veldig traumatisk. Det var et håndskrevet brev som så ut som et hyggelig brev. Jeg ble veldig redd og så meg litt rundt da jeg åpnet det og så hva som stod der. Det stod «De som ble drept eller skadet, var landssvikere.»
– Og jeg spurte meg selv: Hvem vet hvem jeg er og hvor jeg bor. Flere andre etterlatte fikk lignende brev. Hun kunne ikke fatte at noen kunne skrive så ondt.
Forandret for alltid
– Vi har gått igjennom et mareritt og på en måte har det forandret alle i familien. Vi er ikke de samme personene lenger. Men vi prøver å finne veier sånn at vi kan komme videre da.
Marit og Cathrine Trønnes synes den oppfølgingen de overlevende og etterlatte har fått er veldig tilfeldig fra kommune til kommune. Nå har Cathrine fått hjelp på Modum og det er et tilbud de mener alle burde fått ganske tidlig etter hendelsene.
– Jeg synes det er helt forferdelig at Cathrine skal måtte sitte i dag og ha det så tøft, sier moren. Og hun vet at det er mange overlevende som har det strevsomt i hverdagen.
– Vi må begynne å ta livene våre tilbake, sier hun. Samtidig vet hun at det nok aldri kommer til å gå over.