Ikke alle passer som sjef
Enkelte folk forandrer seg så raskt og dramatisk straks de har satt seg i sjefsstolen at en skulle tro at selve møbelstoffet i stolen
dunstet ut en form for gift som lammet den sosiale del av hjernen deres. De slutter å se andres behov. De ser ikke hva som skjer rett foran nesen sin. De blir sjefete, for å si det enkelt. Kanskje er det usikkerhet.
Uansett blir de ufordragelige. Som Nils Åmot. Den vennlige, men pertentlige Nils Åmot som nå utviklet seg til å bli en kontrollfrik av dimensjoner. Det gjorde ikke situasjonen lystigere for hans gamle venn og kollega Tomas Lydt, der nederst i korridoren. Den degraderte Tomas Lydt, som endog var bedradd av sin kone. Stadig kom det nye direktiver der oppe fra, fra den ufeilbarlige sjef Nils Åmot. Fra den lykkelige ektemann Nils Åmot. Han skulle bare visst hvordan det brant under hans egne føtter. Lunta var tent. Snart skulle hele kråkeslottet med den vellykkede sosialsjef Nils Åmot gå i lufta med et herlig brak.
Ikke rent bokstavelig, naturligvis. Det var snakk om en liten mental rystelse. Tomas var ikke hevngjerrig, ikke så å forstå. Det føltes bare så urettferdig at noen skulle kunne gå rundt slik som Nils Åmot, så sjølgod, så fornøyd med seg og sitt, som en slags heldige fetter Anton. Uten rot virkeligheten. Det var poenget. Han hadde ingen grunn til å hovere overfor sin gamle venn Tomas. Han satt i samme klisteret sjøl.
Hvorfor skulle ikke han, like gjerne som andre folk, se verden slik den var, med alle dens skuffelser og nedturer?
Det var tilfeldigheter som gjorde at Tomas Lydt kom på sporet av den skjulte hemmelighet. Karin hadde aldri røpet noe som fortalte når og med hvem hun hadde vært utro mot Nils, den gangen hun var så sørpa full. Hun hadde bare snakket omhvor vanskelig alt var og hvor umulig det føltes å leve på en løgn, som hun sa.
Hadde ikke Nils Åmot viklet seg inn i en rekke urimeligheter med alle sine nye regler, hadde ikke Tomas Lydt oppdaget Karin Åmots hemmelighet. Så for den saks skyld kunne han jo bare si takk. Det var denne sosialklienten som Nils Åmot så hensynsløst hadde gitt avslag på sin søknad om hjelp. Tomas hadde lest gjennom papirene hans og straks sett hvor urimelig avslaget var.
Nils hadde vist til regler han sjøl hadde tolket etter eget for godt befinnende. Men Tomas Lydt var en langt mer erfaren saksbehandler. Her hadde sjefen gått rett i egen felle. Nå skulle hans saksbehandler nede i korridoren sørge for en ørliten ripe i lakken. Han hadde jo opprinnelig tenkt å sørge for litt kvalm på det før omtalte barneselskapet, men ga det opp for
ungenes skyld. Og gudene skulle ha så mange takk. Nå hadde han ei langt sterkere bombe å sende i rævva på den hovne bleien. Han måtte bare finne den rette anledning.
Å herregud, dette skulle bli litt av en salutt. Det gikk faktisk lang tid før han skjønte det. Det var noe som
arbeidet i bakhodet hans lenge før han klarte å finne ut hva det var med denne sosialklienten. Det var øynene hans. Hvor hadde han de øynene fra? De var litt særegne. Brune med en rar liten flekk i den ene pupillen. Så en dag, etter deres tredje møte, slår det inn over ham. Han bøyer seg over papirene og spør:
- Har du barn?
Den andre mønstrer ham mistenksomt.
- Hvorfor spør du?
- Nei, forsørgerbyrde og slikt.
Det blir en lang taushet.
- Jeg har en sønn på tre år. Som bor hos mora si. Hu er gift.
Så tier han bom stille igjen. Men Tomas Lydt har hørt nok. Det jubler i ham av uforstilt hevngjerrighet. Aha, kjære sosialsjef Nils Åmot. Ti poeng for familielykken din.
Skrevet av
Live Sætre
