NRK Meny
Normal

Liten dings i stort format

Nationaltheatrets deLillos-forestilling «Livet er en liten dings» er teater der de språkløse elementene er med på å løfte nye sider ved tekstene frem.

Livet er en liten dings

Den beste definisjonen på «Livet er en liten dings» er musikkteater, skriver anmelder Karen Frøsland Nystøyl.

Foto: L-P Lorentzen / Pressebilde

Karen Frøsland Nystøyl NY

Når et av landets mest folkekjære band står på Nationaltheatrets hovedscene i en forestilling som handler om deres egne tekster og musikk, blir det vesentlig å fremheve elementene som gjør at forestillingen ikke blir en konsert.

Selv om en konsert på sett og vis kanskje er det deler av publikum både forventer og ønsker seg innerst inne.

Nye sanger

Men da hadde det ikke vært nødvendig med landets ærverdige hovedscene. deLillos i teateret krever nytolkninger, vrengninger og handlingslinjer i kjent tekst- og melodimateriale.

Når regissør Ole Anders Tandberg velger å kjøre ut 126 deLillos-tekster, brokker og helheter, i løpet av knappe tre timer, krever det stort format, men også historier og sammenhenger som kan åpne opp tekstene og gi dem nye innfallsvinkler.

Da kreves noe annet enn en konsertform, noe annet enn deLillos’ egne tolkninger, uansett hvor kjent eller kjært det måtte være.

Eller sagt på en annen måte: Det krever skuespillernes egne tolkninger, ellers er det liten vits i å plassere dem på scenen, og det er kanskje heller ikke noe poeng i å kalle det teater.

Suser av gårde

Lars Lillo-Stenberg i "Livet er en liten dings"

Lars Lillo-Stenberg i 'Livet er en liten dings'.

Foto: L-P Lorentzen / Pressebilde

Den beste definisjonen på «Livet er en liten dings» er musikkteater. Spesielt i første del dreier forestillingen til tider mot noe som kan minne om en deLillos-kavalkade, det tar sin tid før forestillingen lander i en form.

Første del foregår i et skjærgårdsmiljø, der store steiner eller forhøyninger på scenen sammen med bakveggen skaper bølgeskvulpstemning.

Karakterene presenteres, parkonstellasjoner dannes, kjærligheten utforskes, men ingen ting finner helt sin form før et godt stykke ut i denne delen.

Etter pausen er sommerkysten borte og erstattet av en lyktestolpe, scenen er mørkere, livets høst er i gang.

Karakterene har nådd førtiårene, livets første snøfall finner sted, døden nærmer seg.

Parkonstellasjonene er i oppløsning, alvor og mørke har nådd karakterene i større grad enn i første del. Andre del er tematisk mer interessant enn første del, og strammere.

Sveve

Men det er like mye det språkløse som viser frem nye sider av deLillos-verkene.

Svenske Sutodas lysdesign med enormt fine lys- og skyggevirkninger skaper en supplerende tematisk dybde til Erlend Birkelands skjærgårds-scenografi.

Scenografien er utformet slik at skuespillerne kan bevege seg på flere nivåer, de kan klatre, falle, hoppe og springe i et rullesteinlandskap. De kan sitte med ryggen til publikum og likevel ha et nærvær over seg, og både dybde og høyde i scenerommet tas i bruk.

Det som likevel setter det største preget på «Livet er en liten dings», er Ina Christel Johannessens koreografi.

Det synes at Johannessen har jobbet med skuespillerne og hentet frem bevegelsesmønstre, vektoverføringssekvenser, fall og repetisjonsmønstre.

Et evigvarende kyss mellom Andrine Sæther og Ole Johan Skjelbred er en av bevegelsessekvensene som er fint koreografert, denne sekvensen uttrykker varme, humor og sårhet på en gang – uten å behøve å forsøke å være morsom.

Koreografien er det viktigste bidraget til å gi andre dimensjoner til deLillos-sangene.

Delillos - livet er en liten dings

Eindride Eidsvold og Marika Enstad.

Foto: L-P Lorentzen / Pressebilde

Tøff i pysjamas

Det meste synges i forestillingen. De få replikkene som sies, er for det meste på rim, og dette er forestillingens svakeste punkt.

Når sangtekster skal fremføres som replikker (og da også på rim), er det få av skuespillerne som klarer å fremføre dem troverdig. Det blir som klein diktopplesning på skolen. Her burde regissøren hentet frem en smartere løsning.

De sju skuespillerne holder energinivået oppe gjennom hele forestillingen. De leverer fullt trøkk der det kreves, og gir alt i de mest krevende vokalpartiene.

Noen av låttolkningene har et tøffere, kanskje mer desperat uttrykk enn den opprinnelige låten.

Fortvilelse skrikes ut, og kontrasterer det noe mer dempede deLillos-uttrykket. Men det er nettopp dette som er poenget med deLillos i teateret: Et annet uttrykk.

Til tider blir det noe likt, men mange av låttolkningene er gode.

Thorbjørn Harr gjør en god rolle som outsideren i gjengen, han synger bra og med gode variasjoner.

Andrine Sæthers Stum og Ole Johan Skjelbreds Tøff i pysjamas er blant mange fine numre.

Liten dings

«Livet er en liten dings» er en litt drøy affære, og det er ikke en forestilling uten svakheter. Men det er også noe fint ved forestillingen.

Det oppstår noen historielinjer det går an å følge etter hvert, og tematisk klarer skuespillerne å vise frem det stykket dypest sett handler om: Menneskenes vilkår. Menneskenes skrøpelighet og den rare formen for styrke som ligger nettopp i denne skrøpeligheten.

Det er en musikkteaterfortelling om de store, viktige og små, banale tingene i livet. Og om kjærlighet og død, selvsagt.

Vi snakker jo deLillos.

Livet er en liten dings

Fra forestillingen.

Foto: L-P Lorentzen / Pressebilde