NRK Meny
Normal

Lislevands snarvei

Platen ”Nuvoe Musiche” er et billig farvel til tidligmusikken fra en av verdens beste barokkgitarister. Med sin nye plateinnspilling, der en elvebredd er avbildet, har Rolf Lislevand gått over sitt Rubicon: På platecoveret står hans navn nemlig alene, sammen med platetittelen, Nuove Musiche - ny musikk.

Plateanmeldelse av Halfdan Bleken. Bearbeidet for nett av Torkil Baden.

Farvel

Dermed presenterer Lislevand, etter 25 år som fortolker av historisk musikk, nå musikk av eget merke, og for egen regning.

Endelig, kan man si, og prisverdig ærlig, etter at Lislevand som tidlig-musiker allerede gjennom flere år og produksjoner har tøyet autentisitetsbegrepet til bristepunktet - og vel så det.

I sin covertekst tar Lislevand da også offisielt farvel med den historiske oppføringspraksisen, og setter dermed seg selv fri fra alt annet enn sin egen fantasi.

1602

Rolf Lislevand har gitt platen samme stolte tittel som den italienske barokk-avantgardisten Giulio Caccinis samling med komposisjoner utgitt i Firenze i 1602 - Nuove Musiche.

I coverteksten finner vi da også en fortegnelse med gamle komponistnavn som Piccinini, Kapsberger, Frescobaldi og Narvaez som angivelig skal ha inspirert til dette prosjektet og vi kan lese at musikken er ”arrangert og tilrettelagt” av Rolf Lislevand.

Ny dymanikk

Musikken er tatt opp i studio med hodetelefoner på alle musikere, og dermed med en ikke-akustisk balanse i ensemblet. Dette frigjør de gamle instrumentene til en form for spill man aldri hører på konsert: Det spilles med en ekstremt stor dynamikk, ikke minst i det svake registeret, noe som frigjør nye klangmuligheter.

Rolf Lislevand er både sentrum og forgrunn i det 7 mann sterke ensemblet med klavikordisten Guido Morini som andremann, men der kapasiteter som jazzbassisten Bjørn Kjellemyr kommer lite frem, noe som også gjelder Marco Ambrosinis nykkelharpe.

Rolf Lislevand (foto: promo)

Syntetisk klangverden

Når det er sagt, avslører sjefen sjøl, Rolf Lislevand, seg nok en gang som en gudbenådet luttenist, og fremforalt som en av verdens desidert beste barokkgitarister.

Og det vet han tydeligvis selv i den grad at han på mange av sporene spiller flersporsredigerte duetter med seg selv: Klangpaletten og den fintfølende dynamiske kontrollen er formidabel også i en syntetisk klangverden som dette.

Kitsch

Hvis jeg forstår Rolf Lislevands elegante og lett kryptiske covertekst riktig, oppfordrer han oss til å høre musikken uten historiske briller, til å se den som et verk av en musiker av det 21. århundre.

Hørt slik, spontant og som et produkt av vår tid, blir denne musikken etter min mening først og fremst kitch-aktig, og som samtidsmusikk betraktet nærmer den seg sterkt popmusikken. Det igjen reiser spørsmålet om ikke et moderne menneske av det 21. århundre er vanskeligere å sirkle inn enn det Lislevand vil ha det til i sin covertekst.

Blokkleilighet

Selv bærer han tydeligvis først og fremst preg av sin langvarige omgang med sydeuropeisk 1600-tallsmusikk og ikke barndommens vuggesanger i en blokkleilighet i Oslo, slik han selv hevder.

Mange av sporene på platen er ikke bare inspirert av 1600-talls-musikk, men er spilt mer eller mindre direkte fra kildene i en grad som sikkert ville skaffet Lislevand de originale 1600-talls-komponistene på nakken for plagiering hvis ikke disse hadde vært borte for lenge siden.

Harry

Men når det er sagt: Barokkmusikk badet i elektronisk etterklang og med etnisk rasling og alveaktig sang lagt oppå blir unektelig flyttet inn i et annet rom. Skal man si det pent, kan man si at stemningen er satt på en ny frekvens. Mindre pent, er tonen ikke så lite harry med sin Gipsy King-aktige 80-talls-sound.

Enkelte partier på platen har imidlertid ansatser i seg til noe mer originalt. Tarmstrenger i en djervere og mer moderne setting antyder sitt potensiale.

Historieforfalskning

Men så varer det ikke lenge før vi er tilbake på 1600-talls-kitch-sporet igjen, ispedd litt jazz, litt flamenco, litt irsk, litt av hvert. Kitch er altså platens hovedinntrykk som ny seriøs musikk betraktet.

Hvis Lislevand likevel vil at vi skal høre på den som historisk musikk, er den derimot historieforfalskning. Men hørt som ingenting (hvis det da lar seg gjøre), er den en tidvis svært elegant pop-musikk.

Snarvei

Rolf Lislevand forklarer i coverteksten hvordan han med denne platen har villet overkomme det problemet at den historiske musikken i sin tid var svært avhengig av improvisasjonskunst - en side av den gamle musikken som ikke lar seg rekonstruere igjen idag, hevder han.

Med sin fristilling av seg selv i forhold til historisk autentisitet overdriver Lislevand etter min mening betydningen av dette problemet, og han baner en billig snarvei for seg selv. Han har selv i årevis studert, spilt og videreformidlet 1600-tallets luttmusikk, og dette er en musikkform som mer enn noen annen historisk musikk består av rene nedskrevne improvisasjoner.

Improvisatorisk

Under hendene har Lislevand derfor tusenvis av forbilder på hvordan improvisasjon kan utføres historisk autentisk og i stil med den gamle musikken.

At hans egen bakgrunn som Oslo-gutt fra 1900-tallet skulle forhindre dette, tviler jeg på når jeg hører hvor bundet han er av den gamle musikken, nettopp i de improvisatoriske elementene på platen.

Pioner

Rolf Lislevand har alle forutsetninger for å føre dette viktige arbeidet med den gamle musikken videre, og ville kunne bli en pioner i arbeidet med å utvikle genuin stilimprovisasjon innenfor 1600-talls spansk og italiensk lutt- og gitarstil.

Dermed ville han VIRKELIG gjenskape denne musikken og føre arbeidet han prisverdig har begynt videre.

Uforpliktende

Å være en hardcore tidligmusiker i ryggtak med selve historien, vil dessuten kunne vise seg å være både mere nyskapende og mer moderne enn det kunstneriske programmet av ullen og uforpliktende frihet som Rolf Lislevand nå har stilt opp for seg selv.

NRK P2 Midt i musikken