Mange ganger har Lillebjørn Nilsen fått henvendelser fra teatre som ønsker å lage forestilling basert på musikken hans.
Like mange ganger har han sagt nei. Helt til Frp foreslo å selge Oslo nye teater. Da fikk byens eget teater lov til å lage forestilling av materialet til oslovisesangeren fremfor noen.
Kavalkade
Forestillingen Postkort fra Lillebjørn er blitt en form for kavalkade der over 30 kjente og mindre kjente sanger kommer som perler på en snor.
Under Atle Halsensens musikalske ledelse har ”Inni mitt hode” blitt en a-capella-fremført korlåt med tette, fine klanger, ”1000 søte damer” har fått et rockepreg, og slik fortsetter det innom mange forskjellige sjangre.
Noen arrangementer er mer vellykkede enn andre – men uansett: Her er Lillebjørn-låter i ny drakt, og det er viktig – og kanskje også forfriskende – at Halstensen og ensemblet så kompromissløst lager sine egne varianter og uttrykk.
Det gir forestillingen integritet. I stedet for å kopiere Lillebjørn Nilsen, forsøker de å løfte frem musikken hans. Når det er sagt: Det er mye igjen av Lillebjørn – tekster og melodiføringer er de samme.
Perler på snor
Nilsens tekster er snertne i språket, verselinjene er stødige, rimene overraskende – og de er fulle av historier og handling. Derfor bør de også være gode å lage teater av.
Oslo Nye Teater har under Cathrine Telle og Ivar Tindbergs ledelse likevel valgt å la musikken stå alene – stykket er nærmest fritt for replikker. De har heller ønsket å lage en historie der sangene selv er det sammenbindende og fortellende elementet.
Musikkteatersjangeren bikker sterkt mot konsertforestilling i Postkort fra Lillebjørn. Et valg det går an å stusse over når teateret først får denne muligheten.
Nøtteskall
Regissørene har i tillegg valgt en gjennomgangsfigur - en femtenårig gutt i rød hettejakke fungerer som bindeledd: Han lunter rundt i byen, finner en gitar, lærer seg å spille på den og begynner å interessere seg for damer i løpet av forestillingen.
Kan hende er figuren tenkt som en form for Lillebjørn-Nilsen-i-et-nøtteskall, men grepet er likevel noe utydelig. Samtidig må det sies at denne karakteren vokser tydeligere frem i løpet av forestillingen. En unggutt som klunker på gitar for å imponere damer er da også et sikkert sjarmtrekk fra teatrets side.
Reise
Stykket tar publikum med på en reise gjennom Oslo, til utlandet og tilbake igjen. Kulissene skifter ofte for å illustrere stedene sangene handler om – det blir mange skift, selv om de er gjort så økonomiske som mulig.
Alexander Kiellands plass illustreres eksempelvis med noen benker på kryss og tvers, veiarbeidssperringer og søppelposer kjent fra Oslo kommunes kildesorteringssystem.
Benkene blir stående mens søppelet ryddes bort til neste låt, ”Stilleste gutt på sovesal 1”. Stian Holes visuelle design løfter sangene frem. Dette blir definitivt ikke den siste forestillingen han gjør for et teater.
Oslo
Sangene ”God natt Oslo” og ”Far har fortalt” skapes noe spesielt. Oslo ble forandret en vond julidag i fjor, og fremføringene av disse to sangene tar opp tråden fra disse dagene der ufattelig sorg gav ufattelig styrke. Disse to sangene formidler sterkest av alle kjærlighet til hovedstaden – en kjærlighet Nilsen trolig også deler.
Vifte med hender
Det er mye å le av i Postkort fra Lillebjørn. Mye å få rockefot av. Helle Haugen skaper mange morsomme stereotypier, og blant håndplukkede og dyktige musikere (de aller fleste medvirkende trakterer ett eller annet instrument i løpet av forestillingen) imponerer Espen Leite Skarpengland. Likevel: Dette er først og fremst en ensembleforestilling.
Skuespillerne er plukket ut etter musikalske ferdigheter, og det merkes at ikke alle har like god skuespillteknikk. Selv har Lillebjørn Nilsen tidligere gitt uttrykk for at han var spent på hvordan skuespillerne ville fremføre sangene hans fordi ”de pleier å vifte så mye med hendene når de synger”.
Det var ikke noe problem under premieren, men i en forestilling der ingen (bortsett fra gutten i rød hettejakke) har en klar og definert rolle gjennom oppsetningen, blir det desto viktigere at de har klart for seg hvilken emosjon de skal uttrykke, hvilken tilstand karakteren er i når de går på scenen for å fremføre en ny sang.
Dette var ikke alltid like tydelig. De fleste medvirkende var like mye musikere som skuespillere i denne oppsetningen – og der ligger faktisk en forskjell.
Postkort fra Lillebjørn er en forestilling som vil glede mange og gi fart på rockefoten. Den som gleder seg til bysommer kan ha godt av en tur til Oslo nye teater mens vi venter på at vinteren skal slippe taket.