Når både Trøndelag Teater og Teatret Vårt i Molde velger seg Jeppe som sine jubileumsoppsetninger (de feirer henholdsvis 75 og 40 år), er det med solid rot i norsk teatertradisjon samtidig som begge teatrene leverer oppsetninger som gjør seg gyldige snart 300 år etter at komedien ble skrevet.
Enkelt rocka
I Teatret Vårts versjon er det like doser humor og alvor som presenteres. Innpakningen har noe burlesk over seg, den er rocka og samtidig enkel. I et univers bygd opp av paller lever, bor og drikker Jeppe. Mest av alt er han en vanlig mann, den naturlige i en karikert verden.
Overbevisende Jeppe
Og det er Bjørnar Lisether Teigens tolkning av Jeppe som virkelig gjør dette stykket. Andre sterke rolleprestasjoner til tross, det er Jeppe som bærer.
Kan hende er det fordi Lisether Teigen overrasker med å by på en likandes Jeppe. Rett og slett en hyggelig fyr med dårlige tenner. Den tradisjonelle Jeppe ser lett på seg selv som et offer, han er undertrykt og lider gjerne, det ligger ofte noe alvorstungt over Jeppe.
Slik er det ikke her. Jeppe er i bunn og grunn en fornøyd kar, verken glad i Nille eller Mester Erik (pisken hennes), men en positiv innstilling får ham videre i livet.
«Folk sier at Jeppe drikker, men de sier ikke hvorfor Jeppe drikker». Tar en glad Jeppe bort grunnlaget for drikkingen og for ett av komediens tema? Nei. Jeppe er den samme, bare tungsinnet er lagt bort.
Likestilling
I Molde er baronen blitt baronesse, og kroeieren Jakob Skomaker er blitt Fru Jakob Skomaker.
Når man legger til kona Nille, styres Jeppes verden av maktsyke kvinnfolk. Å bytte ut kvinner med menn er teatrets førmarkering av 100-årsjubileet for kvinners stemmerett i Norge. Endringen gjør liten eller ingen forskjell. Et tegn på likestilling?
Rent
Med livemusikk på scenen, baronesser og kammertjenere med høye frisyrer og bugnende kostymer kunne dette lett blitt en overfylt oppsetning.
Men regissør Gitte Siem har klart å holde de enkelte scenene overraskende rene, og bruken av rekvisitter er minimal.
Selv med en uttrykksform som minner om et Charles Dickens-univers, har de klart å holde det konsentrert og ryddig. De rene scenene gjør skuespillerprestasjonene viktige – de fleste av dem er gode.
Antihelt
Jeppe er et spill om maktsyke, maktspill og undertrykkelse. Det er en komedie om forutsetninger for makt, og om hvordan det kan gå når den undertrykkede blir den mektige.
Sminke og fremtoning gjør alle andre enn Jeppe til karikaturer, han blir den mest normale i denne verdenen. Antihelten, den vanlige mannen.
Dessverre klarer verken oppsetningen i Molde eller i Trondheim å dykke dypt nok i behandlingen av Jeppes vei til tyrann. Men forestillingene sier noe om selvhevdelse og utnyttelse av andre. Dette gjør Jeppe på Bjerget til et aktuelt stykke. Det er bare å gratulere jubilantene.
