Kjersti Scheen
Lik i lasta
Gyldendal 2003
Jeg tilhører den relativt enge forsamling av anmeldere som lenge har fortsatt å si pene ting om Kjersti Scheen og hennes umake heltepar Margaret Moss og Roland Rud. Til tross for hylende usannsynligheter og helt usedvanlig raske fortellermessige snarveier, har det vært noe i bøkene som har holdt en humrende velvilje og varmhjertet sympati ved like.
Uimotåelig sjarm
Én ting er selvfølgelig at jeg forblir et lett bytte for forfattere som siterer Hank Williams og Roy Orbison i begynnelsen av hvert kapittel. Viktigere er allikvel de to personene; Moss og Rud og den sjarmen som holder fortellingene flytende. Hun; tidligere nationalteater-skuespiller og raddis fra de harde 70-åra, senere advokat, også i politiet, nå privat etterforsker. Fryktløs inntil det stupide og et verbalt oppkomme av kvinnelig kjekkaseri det godt kunne vært mer av; såvel i som utenfor litteraturen. Han; landeveiens litt motvillige ridder bak trailerrattet, skinnjakke, evig rullings og cowboystøvler. Fåmælt, med begrunnet skepsis til vestkant- og annet fremmedfolk.
Litt for kjent stil
Denne gangen er Roland Rud selv i begivnehetenes fokus. På vei hjem fra en tur til Arendal rett før påske, blir han bedt om å plukke med noen møbler fra ei hytte ved Risør. Der er imidlertid ingen hjemme. Rud har bourbon – en hel flaske. Neste dag kan han oppsummere en ny erfaring – blackout. Ikke nok med det; han finner et lik i lasterommet på bilen. Hva annet kan han gjøre enn å tilkalle Margaret Moss – som selvfølgelig er på et pensjonat i nærheten. Og så bærer det i vei – i litt for kjent stil, dessverre.
Tynn historie
Det er ikke noe argument å bruke mot en bok – i og for seg – at den kan minne nokså mye om frøken detetktiv Nancy Drew, men nivået ligger ikke mye høyere enn som så denne gangen.
Jeg har sagt før at man trolig må ta Scheens Moss-bøker for det de er; litt rølpete røverhistorier i et landskap der miljøet og de ulike personenes livaktighet er langt viktigere enn tekniske løsninger og all annen finurlighet. Og det har jeg ment. Men dette blir for tynt. Ikke engang Margaret Moss klarer å sjarmere meg denne gangen. Her er det grunn til å stå over.
Leif Ekle
Kulturnytt, NRK P2, 15. april 2003