Bakstreversk eller geniale? Jack White og White Stripes gjestet Oslo onsdag. Foto: Knut Folkestad.
Se flere bilder fra konserten her: Rødt, hvitt og rått
Bakstreversk eller geniale. Debatten om White Stripes enkle og puristisk anlagte rock har de siste ukene rast i Morgenbladets spalter, men på Rockefeller onsdag var det ikke mange fra ”bakstrever”-kolonien til stede. Fansen hadde sørget for utsolgt-skiltet for lenge siden, og fra ”Dead Leaves and the Dirty Ground” tidlig i konserten til ”We’re Going To Be Friends” halvannen time seinere runget ovasjonene mot scenen.
Sære korsfarere
Jacks råe og ofte skjærende strengvrengende gitarspill fylte hver krok av salen, båret fram av Megs taktfaste ”no nonsene”-tromming. Foto: Knut Folkestad.
Og det fortjener ”søskenparet” Jack og Meg White. Deres gitar/tromme-konsept tuftet på rå blues-inspirert garasjerock krydret med Jacks lett affekterte stemme på toppen, har gitt dem en posisjon både som korsfarere og særinger.
Korsfarere fordi de framstår som fundamentalister i sin kamp for den rene, nakne og ubesudlede musikken. Særinger fordi.. ja, det vel er nettopp det de er.
Det vet et marked sultent på noe nytt å verdsette, men det kan også på sikt være et problem for White Stripes. For i lengden kan gitar/tromme-konseptet bli noe begrensende, og hvordan skal Jack og Meg da utvikle sin musikk uten å ta i bruk flere virkemidler?
Skinte sterkere på Betong
Spørsmålet er relevant etter å ha sett duoen for fjerde gang i løpet av ett år, fra den sagnomsuste Betong-konserten forrige vinter via Roskilde og Quart til onsdagens Rockefeller-seanse.
Og selvsagt sitter vi igjen med inntrykket av at konserten på Betong var bedre enn den på Rockefeller. Både fordi Jack og Meg faktisk var mer frenetisk uforutsigbare og spontant sprudlende på Betong, men til en viss grad også fordi vi den gang observerte en sensasjon – og en sensasjon er jo alltid mest spesiell og sensasjonell første gangen.
Kule yndlinger
Bortsett fra dette, forsvarte White Stripes likevel sin posisjon som de kule 20+ åringenes nye yndlinger.
Med Jacks råe og ofte skjærende, strengvrengende gitarspill som fylte hver krok av salen, båret fram av Megs taktfaste ”no nonsene”-tromming, trakk paret effektivt de 1350 tilskuerne inn i stripenes magnetfelt. Og med et repertoar som bød på høydepunkter som strakk seg fra debutalbumets ”Sugar Never Tasted So Good” via ”You’re Pretty Good Lookin” til årets ”Seven Nation Army” og ”In the Cold Cold Night”. Fint mikset sammen med covere som ”One More Cup of Coffee”, ”Jolene” og Brendan Bensons ”Good To Me”.
Sensasjonens pris
Likevel var det altså ”bedre før”. Men det er vel bare den prisen en så pass sær sensasjon som White Stripes må regne med å betale.