Mer show, takk!

Høstens store satsing kjører Riksteatret i tospann med Rikskonsertene. Sammen skal de turnere Norge med showet «Let it Rock!» til godt ut i neste år, og de skal besøke nesten hver eneste lille krok av landet.

Rockefot

«Let it Rock!» er et show som tar for seg rockens historie fra 1950-tallet og oppover. Det er et ambisiøst prosjekt å skulle ta dette for seg i løpet av drøye halvannen time, men det er altså utgangspunktet denne gangen.

Sammen med det Kristiansunds- og Hammerfestbaserte bandet El Cuero tar Frode Alnæs, Paal Flaata, Kim Fairchild og Linda Tørklep oss med på en reise fra den ene godlåta til den andre. Som forventet er dette stødige musikere. Slik sett er dette en forestilling det er vanskelig ikke å like og vanskelig ikke å få rockefot av.

Klærne? Dansen? Koreografien?

Men i programmet lover de oss hele kulturen: Dansen, klærne, mytene og så videre. Og det er først og fremst her det skorter. For i over halve forestillingen går de fire frontfigurene svartkledde rundt på scenen.

De spiller femtitallslåter, men de gir oss verken kjolene, dressene eller dansen. Og når de endelig dukker opp i tidsriktige kostymer, varer det ikke lenge før de svarte klærne er tilbake.

En ting er mangelen på kostymer, en annen ting er hvor koreografien i denne oppsetningen er blitt av. Det de presenterer av dans, bærer preg av manglende koreografi og er dermed ikke særlig stilig å se på.

Det er små og enkle grep som skal til for å løfte en forestilling som dette, og da blir det vanskelig å forstå hvorfor disse grepene ikke er tatt.

Musikk og samfunn

Rockens historie blir presentert gjennom de fire frontfigurene. Det blir sjelden tid til å gå i dybden, men det er heller ikke dette en slik forestilling er til for.

Det fungerer best de gangene Frode Alnæs foredrar med gitaren, og passasjen der amerikanskfødte Kim Fairchild forteller om sin families fortid som slaver, sitter igjen. Da får rockehistorien blod og liv. Mye av historien presenteres også gjennom skjermprojeksjoner på bakveggen, et grep som fungerer godt.

For at rockens historie ikke skal bli en kosehistorie, er det viktig å få frem hvor radikal denne musikken var i sin tid. Dette blir ikke alltid like tydelig, men når tiden rundt Vietnamkrigen presenteres, får vi et godt inntrykk av sammenhengen mellom samfunnsforhold og musikk.

Dette er ikke minst viktig for de mange skoleelevene som kommer til å se denne forestillingen i løpet av turneen. Halvparten av premierepublikummet på Jessheim var skoleelever. Desto viktigere blir det å påvise sammenhengen mellom musikkutviklingen og det som skjedde i verden på samme tid.

Smart vri

Men tilbake til dette med show. Når man beveger seg fra høydepunkt til høydepunkt, er det sjelden man når et klimaks. I «Let it Rock!» har de gjort en smart vri på dette, og underveis valgt å kåre verdens ti beste gitarriff. Det fungerer utmerket, og blir på mange måter dette showets høydepunkt.

Et konsept som dette krever at artistene har solid sceneerfaring, ikke bare som konsertmusikere, men gjerne også fra andre sceniske sammenhenger. Bandet gjør en solid jobb i «Let it Rock!».

Frode Alnæs er avslappet og skyter fra hofta der det trengs, og det gjør mye for stemningen blant publikum. Kim Fairchild er også god på scenen, hun spilte blant annet rollen som Tante Sofie i Riksteatrets oppsetning av «Kardemomme by» i fjor.

Linda Tørklep blir mer anonym, både fordi replikkene hennes oppleves manusdrevet og fordi hun har fått en lite framtredende solistrolle i showet. Og Paal Flaata trives nok best med en gitar mellom hendene. Han er en helt nødvendig del av mannskapet, men kunne gjerne blitt gitt mer scenetrening. I denne oppsetningen må man være mer enn en sanger.

Men alt i alt vil dette være et show publikum vil ha stor glede av. Det skal heller ikke så mye til. I låtene som ligger mellom Bill Haleys «Rock around the clock» og KISS’ «I was made for lovin’ you» ligger det mange publikumsfavoritter. Og rockefoten har godt av å bli trimmet i hustrige høstkvelder.