SMXL
Centralteatret, Oslo
Med Ina Brevik, Vibecke Haagensen og Astrid Øvreå
Forventningene er høye når de tre jentene entrer scenen. (Foto: Oslo Milja Salovarra/Oslo Nye)
- Denne kvelden begynner med en skikkelig kickstart, med et orkester med en noe uvanlig sammensetning. To samstemte fioliner, et fengende trekkspill og Trond Hanssens piano. Og det swinger skikkelig, vi kommer i toppstemning av slik musikalsk spilleglede. Og når så gruppen Small, Medium og Extra Large energisk gjør entré stiger forventningene. Man kjenner dem fra tidligere Oslobesøk, og deres eget Ålesund har elsket dem i mange år allerede, sammen og hver for seg, starter Andreas entusiastisk.
- Denne gangen har de klokelig valgt å få med seg mr. Show–allsidighet personlig, Trond Hanssen, fortsetter Rune. - Og man kan ikke bli annet enn trygg og positiv når han inntar scenen. Han begynner showet med en småpludrende forklaring, en slags blå resept på hva vi skal oppleve i løpet av kvelden, og klokt er det. For det er ikke lett å sette navn på showet, ikke er det revy, ikke cabaret, nei da heller en kabarevy, men ikke helt det heller.
Litt jubel
Mye moro i SMXL, framfor alt når Ina Breivik (t.v.) er i farten. (Foto: Milja Salovarra/Oslo Nye)
Uansett hva ”SMXL” måtte være, fant Andreas noe å juble over.
- Av og til opplever man på scenen noen som har sitt eget overlys og en uforklarlig kraft, som hever dem over alle andre. Lille vevre Ina Breivik har nettopp dette. Hun er en slags Dr. Jeckyll og mr. Hyde. Like yndig som hun er utenfor scenen, like grotesk og ellevill er hun på scenen. Om hun er trøndersk sæddonator eller den hurtigtalende Margot som snakker på inn- og utoverpust er hun like praktfull, fastslår Andreas mens Rune tilføyer:
- Det er ikke riktig å si at de andre to, Astrid Øverå og Vibecke Haagensen havner i skyggen av henne, til det er de for trygge på scenen, men Ina ruver nå likevel da.
Astrid Øverå har en egen frodig stil på scenen, og strutter av spilleglede, og hennes ”Slutteårøketango” er en stilstudie i nikotin infamitet, og røykhosten på slutten er ikke tillært.
Vibecke Haagensen er ikke like heldig med sitt store solonummer. Vel er vi gutter, og ikke eksperter på den påståtte kvinnepanikken for egen kropps forfall, men føler vel at verken teksten eller fremførelsen er helt i første divisjon.
Skyt ikke pianisten!
Pianisten gjør en meget god jobb, slik at jentene slipper å skyte ham. (Foto: Milja Salovarra/Oslo Nye)
Trond Hanssen trer frem fra pianokrakken i blant, og med lune og morsomme tekster som er skreddersydd for hans form, mener Andreas.
- ”Hvis rumpa di er svær”, skrevet av ham selv sammen med Jon Niklas Rønning, er en parafrase over en gammel Øystein Sunde-låt. Den sier alt om kroppsfiksering og spesielle tv-programmer, framfor alt på TV–Norge som dyrker dette konseptet. Morsomt og treffende. Visen ”De kjempet en krig” er både alvorlig og finurlig der den avslører at tabloide kjendisoverskrifter er viktigere for oss enn sannheten om hva som skjer i verden rundt oss.
¨
- Tilbake til Ina, skyter Rune inn. - I en sykehussketsj med Trond Hanssen leker de seg med den gamle ”Hovmesteren og hertuginnen”. Men her er alle de usynlige middagsgjestene pasienter, og hovmesteren en ellevill sykesøster. Nok en fantastisk stilstudie fra lille Breivik. Og som en mimisk variant av Edward Grieg gir hun publikum mulighet til å le brokk på seg.
Fet fele, vann over gjøglerhodet
Astrid Øverå overbeviser i sin "Slutteårøketango". (Foto: Milja Salovarra/Oslo Nye)
Andreas trekker fram en fet feleduell som et eventyr av en musikalsk nytelse, og gir stor ros til felespillerne Ola Kvernberg og Gaute Skrove. Like begeistret er ikke Rune for jentenes håndtering av en meget fin Morten Lorentzen-tekst.
- Her tar våre tre gjøglere seg nok litt vann over hodet. Timingen er ikke helt perfekt, og kanskje har de heller ikke format til å fremføre en slik klassisk revysketsj. Og hvorfor måtte de kle seg ut som menn. Det blir ikke helt ekte. Men kan hende det ligger noe lokalt her vi ikke får med oss, sier Rune mens Andreas finner noe annet å sette fingeren på.
- Den store kostholdskrigen brakte ikke noe nytt inn å slankedebatten, og ble nok i lengste laget av den grunn, men spillegleden var det jo ingenting å si noe på, sier Andreas og Rune fortsetter:
- En pretensiøs sekvens om begravelse og himmeltur led under overspill som stjal oppmerksomheten fra tekstene, som var både velfunderte og velformulerte. Man trenger ikke å bruke Nationalteatret–fakter for å formidle alvorlige tekster. Men heder til forfatterene Fullu og Lorentzen.
Grotesk og morsom
- Heldigvis spratt lille Ina Breivik frem igjen etter alvoret og løftet våre sinn med ny dose Margot som skulle bli ny ved hjelp av Maxbo, grotesk og morsom, selv om jeg må medgi at en del av hurtigteksten forsvant for et inngrodd østlandsk øre. Men det er min skyld og ikke Frk. Breiviks, uttaler Andreas og Rune nærmer seg slutten:
- Så var det finale med ny spilleglede, og vi sluttet som vi begynte: I godt humør. Men Andreas, hvor setter du pilen denne gang.
Hvor havner pilen
- En forestilling med mange fine tekster, og med Ina Breivik som et enormt pluss, men en del overspill trekker nok litt. En varm sjuer, konkluderer Andreas og får støtte fra Rune:
- Det blir en sjuer fra meg også, men den har kjølnet på vei fra Centralteateret fram til Nitimestudioet.