Moby spilte i Oslo Spektrum mandag kveld. Foto: Erlend Aas / SCANPIX.
På plate har Moby det siste tiåret med vekslende (men mest vellykket) hell utviklet en musikalsk hybrid brygget på alt fra dance/techno, remikser og sampling til organisk soul med rocka stemning og psykedeliske stenk.
Det har gitt newyorkeren både et særpreg og en spennvidde som fascinerer, samtidig som det skaper identitet med plass for løssluppen utforskertrang og lek.
Mer organisk live
På scenen transformerer liveartisten Moby gjerne studioteknologien i en mer organisk retning, med mer fokus på et dynamisk rock’n’show enn plateartisten og perfeksjonisten Moby ønsker å by på.
Da han spilte på Quart for to år siden, fungerte det stramme festivalkonseptet ypperlig. Moby klarte å skape både stemning og spenning, som omfavnet og tviholdt på de 7000 fansen konserten igjennom.
Dessverre ble det ikke like bra i Oslo
Moby ble dessverre ikke like bra i Oslo Spektrum mandag som han var på Quart for to år siden. Foto: Erlend Aas / SCANPIX.
Spektrum mandag.
Riktignok startet det lovende med årets ”Extreme Ways”, med en spretten Moby som fyker rundt scenen i en markeringsdans, samtidig som de åtte musikerne fra fire land i tre verdensdeler bygger en mektig soulstemning med løfter om mer.
Treg dance
Og mer fikk de snaue 3000 fansen, selv om de neste ti minuttene handlet mer om kroppen enn om sjelen.
Greit nok, bortsett fra at dancebeaten som ble pumpet ut av det hardtarbeidende bandet i ”Go” og etterfølgeren ble vel baktung, slik at mens bandet jobber steinhardt forblir tilskuerne musestille og ubevegelige.
Litt kalkulert prøver Moby deretter å forføre publikum med rødgrønt stjernedryss på bakteppet som løftet fram supre ”Porcelain” i en mektig drakt, før han kjører en liten heavy metal-gitaronanist parodi etterfulgt av et nokså direkte og flengende angrep på president Bushs cowboy-retorikk.
Fram og tilbake
Og slik utviklet konserten seg, fram og tilbake den neste timen.
Med et dynamisk sceneshow hvor Moby med og uten gitar var høyt og lavt, mens sansene ble bombardert med på-grensen-høy-lyd og enda skarpere og sjokkblendende lyseffeker.
Med partier hvor Moby låt musikkken tale, og partier hvor han smågjøglet med afroparykker, lysende tamburiner og rivalisering med DJen og annet.
Med en cokctail bestående av litt house og hiphop, litt techno og club, litt kødd og tull, litt soul og rock, litt pønk og psykedelia og litt av hvert - men i en miks hvor fokus manglet og det dermed kanskje egentlig ikke ble nok av noe?
Styrke = svakhet
For lekfullheten som gir Moby styrke på plate, framsto mandag som en svakhet på scenen.
Sjangermessig ble det for springende og dancebiten for lite svingende, slik at det stemningsbyggende aspektet aldri nådde helt fram.
For selv om parademarsjen med ”Natural Blues”, ”Signs of Love”, ”We Are All Made of Stars og ”Why Does My Heart Feel So Bad” mot målet med ”Honey” sukret settet og trakk opp stemningen, var det fortsatt et stykke unna den elektriske gnisten vi kunne forventet fra en artist av Mobys kaliber.
Ikke en gang encorevalget med Radioheads ”Creep” og en flørtete fleip om Norge som ”det åndelige hjemmet for death metal” kunne gjøre noe med dette. Kanskje ble det for mye Moby-spill for galleriet mandag?