Av:
Nina Krohn
Jeg kjører gjennom fjærlett Sibelius... Nydelig, svingende Mendelssohn - har nesten ikke hørt det bedre. Rålekker pedalbruk i Federico Mompou. Så hvorfor er jeg likevel skuffet?
Det er 22 korte pianostykker...
Leif Ove Andsnes Horizons EMI 2006
Ah! Liszt, tenker jeg - «Valse-impromptu»... Heisan, hører jeg pianisten puste...? Gjør han en uventet sving? Å nei da - tonene triller ufortrødent videre...
«En personlig samling av ekstranummer» står det på platecoveret. I intervjuer sier Andsnes at man ikke bør lytte til alle på en gang. Ja da, jeg prøver det også. Hører på noen i slengen, så pause, og så litt mer.
Men hvorfor er jeg fortsatt skuffet?
Overrask meg!
Fordi: hvert ekstranummer er sin egen verden - og jeg ville så gjerne at minst ett av dem skulle vippe meg over ende - overraske, overrumple eller overkjøre. Virke uunnværlig. Typen: bare MÅ ha det! For er ikke det ekstranummerets egenart?
I Georg Antheils rytmiske «Toccata» for eksempel, tenker jeg: Leif Ove! Ikke prydelig og fint nå! La det bare stå til - ta den lenger ut, kjør på - reis deg, spill stående - improviser - glem notene - gjør hva som helst - slik at musikken viser at vi lever...
Kulturnytt, NRK P2, 27. oktober 2006
Lyd og video
- Hør anmeldelsen: Horizons
