NRK Meny
Normal

Le Corbusiers kunstneriske spennvidde

En berikende sammenstilling mellom Le Corbusiers verdensberømte arkitektur og hans mindre kjente billedkunst.

Mona Pahle Bjerke

Le Corbusier er utvilsomt det viktigste navnet i den moderne arkitekturens historie.

Han var en radikal arkitektonisk fornyer, som og dristig førte sammen det greske tempelets gylne proporsjoner, og samtidens brutale, ornamentløse fabrikk – og skapte et flunkende nytt funksjonalistisk formspråk, som selv nå etter et knapt århundre oppleves som overraskende friskt og moderne.

Fremdeles kjemper arkitekter og designere med å skape noe nytt som ikke bare er større eller mindre variasjoner over LE Corbusiers mektige modernistiske formel.

Le Corbusier i Stockholm, 1962

Le Corbusier i Stockholm, 1962

Foto: Ukjent / Ahrenberg Collection, Sveits

Han briljerte som møbeldesigner og provoserte som byplanlegger.

Le Corbusier som billedkunstner

Utstillingen «Moment: Le Corbusiers helliga laboratorium», som i helgen åpnet på Moderna Museet i Stockholm fokuserer på en noe mindre kjent side ved hans kunstneriske virke, nemlig hans malerier og skulpturer.

Det er i og for seg ingen hemmelighet at Le Corbusier også jobbet som billedkunster, med det er helt klart en side ved ham som er svært lite vektlagt.

Hans malerier nevnes gjerne som en parentes; og man får et bestemt inntrykk av at dette var noe han drev med tidlig før hans arkitektoniske karriere virkelig skjøt fart, mens det i virkeligheten var noe han drev med parallelt med arkitekturen helt frem til sin død.

Som en splittelse

I den grad hans billedkunst nevnes, er den ofte feilaktig beskrevet som strengt adskilt fra hans arkitektoniske virke.

Man har behandlet hans prosjekt som preget av en dyp splittelse med den brutale stringente maskinelle arkitekturen på den ene siden, og den den poetiske, dynamiske og frodige billedkunsten på den andre.

Man har muligens funnet det vanskelig å forene disse ulike posisjonene, og har derfor avfeid malerier og skulpturer som uvesentlig. Det er denne noe forenklede forestillingen utstillingen vil til livs.

Man vil vise at det er det er det samme formvokabularet vi finner både i hans billedkunst og hans arkitektur. Og hans malerier og skulpturer er utvilsomt preget av en gjenkjennelig corbusiansk fornemmelse for romlighet og tolkning av volum.

Kraftfull og formsterk kubisme

Maleriene som varierer fra å være gigantiske til å være i små stueveggformater er preget av en sterk formsans, en komposisjonell briljans.

Arbeidene hans er halvabstrakte, kubistiske kombinasjon av fragmenterte figurer, geometriske og amorfe former. Han kombinerer malte fargeflater med raske tegnede, iblant ristede streker.

Han jobber gjennomgående med klare, sterke valører. I utstillingen har man stilt malerier og skulpturer opp mot et bredt spekter av arkitekttegninger, skisser og modeller, og de lykkes med å vise oss at dette er ett og samme prosjekt.

Noen ganger er forbindelsen mellom det arkitektoniske og det maleriske helt direkte som i en litografiserie som både er grafiske kunstverk i sin egen rett, samtidig som de utforsker og illustrerer arkitektoniske problemstillinger; som solinnfall på ulike tider av døgnet i hans berømte bolighøyhus, «Unité dHabitation».

Andre ganger er forbindelsen mer indirekte. De viser for eksempel hvordan han har hentet inspirasjon til sine kunstverk fra skjell, kråkeboller eller krabbeskall; og dette er også formelementer vi finner igjen i bygninger, som krabbeskallformen som preger hans berømte kirkebygg «Chapel Ronchamp».

Corbusiansk utstillingsarkitektur

Som man kan tenke seg er utstillingearkitekturen ikke tilfeldig lagt opp: Her har man hentet inn en typisk corbusiansk estetikk, blant annet er nisjene der skulpturer ordnet slik vinduene er organisert i det allerede nevnte bygget «Chapell Ronchamp».

Hele utstillingen er lagt opp i en spiralform inspirert av Le Corbusiers utopiske museumsidé, den uavsluttede spiralen. Rent fargemessig har man tatt utgangspunkt i den fargepalett Le Corbusier utviklet.

Det arkitektoniske formvokabular speiler seg i billedkunsten

Den store overraskelsen for meg var ikke at han malte, eller det store antall malerier han produserte, men rett og slett hvor god han var.

Da jeg leste om denne utstillingen var jeg litt skeptisk. Jeg tenkte at det å fokusere på Le Corbusiers malerier ble litt som å vektlegge Munchs tekster; Det er ikke der han briljerer, det er ikke det vi vil se.

Men jeg må jo innrømme at jammen svinger Le Corbusier seg også som billedkunstner.

Ikke slik å forstå at jeg på noen måte vil sammenlikne det med hans mektige bidrag som designer og arkitekt, men jeg mener at hans malerier og skulpturer utvilsomt fortjener en langt større plass enn de faktisk har fått. Slik sett er dette en høyst betimelig og berikende utstilling.