NRK Meny
Normal

Las Malas Amistades: "Patio Bonito"

Surt og sjarmerende. Og ufokusert.

Las Malas Amistades

Las Malas Amistades: 'Patio Bonito'. Honest Jons Records.

Foto: Platecover

Hensikten med musikken til Las Malas Amistades er neppe å provosere, men det kan hende den gjør det likevel. Det er i seg selv en bra ting, men jeg ser på musikken deres som uttrykk for en idé og ikke for musikalsk teknikk.

Sur fryd

Jeg har alltid hatt et varmt hjerte for sur musikk. Fra Bob Dylan til Ravi, og her er et nytt navn å legge merke til: Las Malas Amistades. De kommer fra Colombias hovedstad Bogotá, og har spilt sammen i hele ti år. Det høres knapt sånn ut. Ikke tar de det så nøye med å stemme instrumentene, ikke kan de synge reint, og knapt nok kan de spille. Men det de kan, er sin musikkhistorie. Her er så mange referanser til tidligere tiders sur musikk at det er en fryd. Det første bandet som renner meg i hu er Television Personalities, som brukte surhet som en dyd og heller aldri gadd øve.

Ut med det!

Men Las Malas Amistades har ikke surhet som dyd. Jeg tror heller de har en ektefølt kjærlighet til 1960-tallets psykedelia, selvsagt med Pink Floyds opprinnelige syrehue, Syd Barrett som soleklart forbilde. Dernest tror jeg at Las Malas Amistades, i motsetning til de fleste pønkeband, har tatt pønkens idé på alvor: Hvis du ikke kan spille og ikke kan synge, men har noe på hjertet: Så ut med det!

Regnvær

Melankolien er sentral i Las Malas Amistades’ musikk, og det blir fort mange referanser, men likevel, her er en til: Young Marble Giants, som ga ut en av 1980-tallets mest innflytelsesrike LP-er, ”Colossal Youth”, en eneste lang naivistisk gjør-det-sjæl-opplevelse. De er et helt klart forbilde for Las Malas Amistades.

De – på sin side – satte seg ned på balkongen til et av bandmedlemmene i mai i fjor, mens regnet høljet ned i Bogotá, og der improviserte de frem hele denne plata, som nærmest vokst til å bli et kultobjekt siden. Hører du godt etter, hører du også regnet.

He he

Man kunne selvsagt trekke fram masse andre referanser, Kevin Coyne, Jonathan Richman, selvfølgelig, kanskje til og med Bob Dylan. Men underveis får jeg en underlig følelse av at de driver ap med oss. Eller i alle fall med jazzen.

Løse luften

Sannheten er denne: Las Malas Amistades – på godt norsk ”de dårlige vennene” – har sjarm. De har også en rekke gode ideer. Men de vandrer av sted i noen underlige halvannet minutt lange låter som begynner og slutter midt i. Jeg blir sjarmert av disse små verkene, men de mangler fokus, de mangler disiplin og de blir ofte hengende fullstendig i løse lufta. Jeg skulle ønske de kunne ta et av sine mange temaer – det er 19 låter her! – og jobbe seg helt gjennom dem. Det ligger uforløst gull her.

Men sjarmert blir jeg. For så vidt.