Landstrykeren som ble diktator

LONDON (NRK): Charlie Chaplin startet livet i trøstesløs fattigdom, men endte det som et verdensnavn. 125 år etter sin fødsel lever fortsatt symbolet Chaplin videre, mens mannen bak er i ferd med å glemmes bort.

Charlie Chaplin i "Diktatoren"

Charlie Chaplin i sin store rolle som diktatoren i filmen med samme navn fra 1940.

Foto: SCANPIX
Espen Aas byline
Storbritannia-korrespondent

På en rund, blå plakett høyt oppe på en brun mursteinsbygning på hjørnet av East Street og Walworth Road i bydelen Southwark i London står det «Charlie Chaplin 1889-1977, Walworth-født komigeni».

Her startet angivelig klassereisen til mannen som skulle gjøre en landstryker til et gjenkjennelig symbol for store deler av verden, mannen som skulle latterliggjøre Adolf Hitler mens USA og Europa fortsatt sto og så på hva han gjorde, mannen som fryktet for å bli glemt.

Charlie Chaplin som ung

Charlie Chaplin avbildet som ung varitéskuespiller i 1914.

Foto: Ap

Chaplin Chaplin, bilde fra filmens Byens lys

Chaplin i umiskjennelig positur og kostyme, her fra filmen 'Byens lys' som kom i 1931.

Foto: Anonymous / Ap
Charlie Chaplin sammen med Jackie Coogan

Charlie Chaplin sammen med Jackie Coogan som spilte i 'The Kid', på norsk kalt 'Småen'.

Foto: AP / ap
125 år etter han ble født, er han fortsatt husket.

Det er Chaplin selv som er kilde for fødestedet. I sine egne memoarer skrev at han ble født i East Lane, som er det lokale navnet på gaten. Andre historikere har plassert fødselen både andre steder i byen, og andre steder i landet.

CHARLIE CHAPLIN tp

Peter Ackroyds store biografi om Chaplin.

I dag er East Street en svært travel handelsgate hvor frukt, grønnsaker, sko, klær og elektriske duppeditter fra alle verdenshjørner bys frem fra boder og butikker.
Gaten munner til slutt ut i Old Kent Road, gaten som er kjent som den aller billigste gaten i den britiske utgaven av brettspillet Monopol. En slags henvisning til tidligere tider.

På Chaplins tid var dette et fryktelig fattig område, langt unna datidens sentrale London. I dag er det bare noen minutter unna med bane.

Tøff start

På et kontor nedlesset i bøker, noen minutters gang fra Russell Square i det sentrale London, møter NRK den dekorerte og anerkjente biografen Peter Ackroyd.

Han har skrevet den foreløpig siste biografien om ett av Londons mest kjente bysbarn.

En til tider hjerteskjærende fortelling om et lite barn som var mye alene, som noen ganger måtte sove ute fordi farens nye kjæreste nektet å slippe ham inn i huset og et barn som stadig var på flyttefot.

Det hele startet bra da moren bodde sammen med en relativt rik mann, men så gikk det nedoverbakke.

– De ble raskt redusert til noen som måtte leve av matrasjoner. Moren hans ble gal, og ble plassert i et lokalt asyl. Barna ble flyttet til barnehjem, så de tidlige årene var preget av fattigdom, skrekk og fortvilelse, i like store porsjoner, forteller Peter Ackroyd.

En kort gåtur fra plaketten med fødestedet til Chaplin, fører oss til Kennington Road. En trafikkert vei som strekker seg drøyt halvannen kilometer fra Kennington Park – som Chaplin hatet etter å ha tilbrakt mye tid i barndommen, både alene og sammen med moren – og til et stort veikryss rett sør før for Waterloo stasjon.

På veggen til nr. 287 står det at Chaplin bodde der, et hus han neppe hadde mange gode minner fra.

Av en eller annen grunn står det 1889–1978 på denne plaketten, til tross for at han døde 1. juledag 1977. I den samme gaten bodde også kunstneren Vincent Van Gogh en kort periode.

Utstilt på fattighuset

Noen kvartaler herfra, sørøst i bydelen, kommer vi til det kanskje mest beryktede sted fra Chaplins barndom, det gamle fattighuset i Kennington.

Det var et enormt anlegg, bestående av mange hus, hvor fattige ble både avluset og snauklippet før de flyttet inn.

Da moren ble syk, ble Charlie Chaplin og broren flyttet hit, men Chaplin selv beskrev det som mindre skremmende enn det hans samtidige antok det å være.

Han beskrev det senere som et sted han kunne stikke seg bort alene, og late som han var en rik og elegant person.

I dag er det meste av fattighuset revet, men det som står igjen, er gjort om til museum, The Cinema Museum. Et bortgjemt museum de færreste vet om, og som drives mye på frivillig basis.

En av de frivillige her er tyskfødte Anna Odrich, en stor Chaplin-elsker. Ivrig viser hun en egen gang som er tilegnet filmplakater, askebegre, fotografier og annet med Chaplins ansikt på.

– Det er nesten som jeg føler Chaplins sjel her, sier Odrich ivrig, mens hun i et rasende tempo forklarer historien til det aller meste som står utstilt.

Midt i gangen står et kunstverk. Det er en slags blanding av statue og en silhuett, litt lavere enn et menneske, men med en umiskjennelige fasong.

Det er silhuetten til Chaplins mest berømte figur, av mange kalt hans alter ego, Landstrykeren.

Figuren ble kjent i de første filmene hans, men fortsatte å dukke opp i mange tiår etterpå.

Odrich er kunstner og har som prosjekt å få satt opp en silhuettstatue over Chaplin i bydelen. Det vil si, over Landstryker-figuren.

– Vi har en tendens til å glemme medmenneskeligheten, så jeg forsøker å bringe medmenneskelighetens sjel tilbake. I tillegg vil jeg lage den så stor som mulig, slik at den kan måle seg med de store skyskraperne i området her. Blir den for liten, forsvinner meningen, sier Odrich.

(Artikkelen fortsetter under videoen.)

Created by InfoDispatcher

SE VIDEO: Her i denne bygningen som var et enormt fattighus bodde Charlie Chaplin i barndommen.

Stuet bort i sidegaten

Pussig nok finnes det relativt få minnesmerker over Chaplin i London i dag, utover plakettene.

Ved en stor IMAX-kino på sørsiden av elven er en gatestubb oppkalt etter ham, og en litt sliten pub i hans gamle bydel bærer hans navn.

Lenge sto en bronsestatue av ham, som Landstrykeren, på Leicester Square. Den åpne plassen i hjertet av byens film- og teaterstrøk. Men etter en større oppussing av området for noen år siden, er den lille statuen nå flyttet inn i en langt mindre besøkt sidegate, med de sydligste restaurantene og butikkene i Londons Chinatown som nærmeste naboer.

Statuen har ansiktet vendt mot Prince Charles-kinoen, en mindre kino som viser gamle klassikere.

Anna Odrich mener han er i ferd med å glemmes i fødebyen.

Peter Ackroyd

Peter Ackroyd er forfatteren bak den siste store Chaplin-biografien.

Foto: Espen Aas / NRK
Anna Odrich

Anna Odrich i Chaplin-gangen på The Cinema Museum.

Foto: Espen Aas / NRK

– Jeg skjønner ikke at det ikke gis mer oppmerksomhet til hva han sto for, og hva figuren Landstrykeren sto for, sier hun.

Biografen Peter Ackroyd synes det er vanskelig å si om Chaplin vil overleve som fenomen.

– Hans viktige komedier har en tendens til å bli oversett, særlig av den yngre generasjonen. De ser ikke helt poenget med denne mannen med en rar hatt, virrende øyne og viftende lemmer. De ser ikke helt poenget med denne typen komedier lenger, fastslår han.

En annen årsak er også at Charlie Chaplin, som person, etter hvert ble kontroversiell.

En iboende stahet gjorde at han var en av de siste til å gi seg med stumfilm. Det første talefilmen hans kom først i 1940, og ble om mannen som han hadde flere likheter med.

De var født fire dager fra hverandre, begge var født utenfor ekteskap, begge hadde sterke forhold til sine mødre, begge hadde alkoholiserte fedre, begge hadde sinnssykdom i familien.

Og så lignet Chaplins filmkarakter svært mye på den andre i virkeligheten, på grunn av den umiskjennelige «tannbørstebarten». Det var selvsagt Adolf Hitler.

Begge var også kjent for voldsomme humørsvingninger og en stor grad av selvopptatthet.

Chaplin omtalte Hitler som en galning, og gikk til frontalangrep på ham og fascismen med den etter hvert så berømte filmen «Diktatoren» i 1940.

Den ene hovedpersonen, Adenoid Hynkel, diktatoren i Tomania, var en parodi på Hitler. Den andre hovedpersonen, også spilt av Chaplin, var en jødisk barberer, som for øvrig var svært like Chaplins landstryker hva sivil klesdrakt angikk.

Men selv om mange likte at Chaplin torde gjøre narr av Hitler i en tid hvor han spredte frykt blant verdenslederne, ble hans avslutningsmonolog fra den samme filmen i ettertid sett på med dyp skepsis.

Her tar Chaplin av seg masken og snakker rett inn i kameraet om at makten som er tatt fra folket, skal gå tilbake til folket. Den ble raskt sett på som et uttrykk for Chaplins venstreorienterte politiske syn.

I hjemlandet England trykket kommunistpartiet opp talen i en egen pamflett, og Chaplin ble kritisert for å angripe egne makthavere så vel som Hitler.

Baksiden av Chaplin

Parallelt med dette stormet det mye rundt Chaplins private liv. Både hans oppførsel overfor kolleger og familie. Chaplin var blitt kjent, for ikke å si beryktet, for sin forkjærlighet for yngre kvinner, både i og utenfor ekteskapet.

– Virkelighetens Chaplin var et slags skyggebilde av den han viste frem i filmene, sier biograf Ackroyd.

– Han hadde evnen til å få publikum til å både le og gråte på lerretet. Utenfor, i livet, var han det mest farlige, sjofleste og selvopptatte vesen. Han giftet seg med jenter og kvinner som var langt yngre enn ham selv, og behandlet dem skrekkelig.

– Han drev de ansatte som en diktator og kunne bryte ut i raseri helt uten grunn. Han var i det store og hele ganske utrivelig, forteller han.

Særlig hans mange kvinnehistorier har gjort at folk ser på ham med skepsis, mener Anne Odrich.

– En del har sett på ham en slags pedofil. Han giftet seg med veldig unge kvinner, og hadde en hang mot dem. Det er godt forklart av en psykolog i en av biografiene med at moren hans var svært ung da hun ble gal som følge av fattigdommen.

– Han klarte derfor ikke å relatere seg til kvinner over en viss alder. Han relaterte seg til litt mer pikeaktige kvinner. Dessuten giftet kvinner seg mye yngre den gangen. Folk tar ting ut av kontekst, mener hun.

Måtte forlate USA, men flyttet aldri hjem

FBI viste etter hvert stor interesse for Chaplins politiske syn. Ikke minst hadde Chaplin hyllet de sovjetiske allierte etter krigen, uttrykt beundring for Stalins regime og avvist enhver frykt for å leve under kommunismen. Dette ble sett på som svært antiamerikansk.

Da han reiste fra USA for å promotere sin siste film «Rampelys» i Europa i 1952, lukket porten seg bak ham.

På overfarten fikk han beskjed om at dersom han ville inn i landet igjen, måtte han avhøres om sitt politiske syn og sin moralske oppførsel. Chaplin flyttet aldri tilbake til USA igjen.

– Hans livslange engasjement for en, skal vi si variant av sosialismen, kommer fra hans unge dager og den undertrykkelsen han opplevde da, forklarer biograf Peter Ackroyd.

Da Charlie Chaplin kom hjem til London det året, ble han tatt imot som en helt. Han ble hyllet i mediene, enorme folkemengder møtte opp for å ta ham imot. Likevel valgte han ikke å bosette seg der igjen.

En av hovedgrunnene skal ha vært at Storbritannia hadde utleveringsavtaler med USA, og han fryktet for egen sikkerhet etter at FBI hadde raidet hans gamle hjem og studioer i USA på jakt etter beviser for såkalt «moralsk fordervelse».

I tillegg var skattene langt hyggeligere å hanskes med i Sveits, som ble han og familiens nye hjemland.

Han kom ofte tilbake til London, men var der sjelden lenge av gangen.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Charlie Chaplins siste bosted, Manoir de Ban i Sveits

Charlie Chaplins siste bosted i Sveits, Manoir de Ban i Corsier-sur-Vevey, skal omgjøres til et museum som etter planen skal åpne våren 2016.

Foto: FABRICE COFFRINI / Afp

De ustilte spørsmålene

Charlie Chaplin ble 88 år gammel, da han døde etter å ha fått slag i søvne, tidlig 1. juledag 1977. Chaplin skal ha hatet å feire jul, og slapp ironisk nok å være en del av feiringen det året. De siste ukene av livet hadde han vært sengeliggende.

Men han etterlot seg en formidabel filmarv, selv om hans senere arbeid ikke nøt den samme mottakelsen som de tidlige. Han ble født inn i en verden full av ingenting og ble verdensberømt, skjønt det er usikkert hvor lykkelig han ble.

– Han ga aldri inntrykk av å være verken lykkelig eller ulykkelig, han var alltid så selvopptatt og vanskelig. Jeg antar at lykken hans eventuelt kom fra minnene fra arbeidet hans, men det må være omtrent det eneste, tror Ackroyd.

– Hva ville du spurt ham om hvis du hadde hatt muligheten?

– Jeg ville spurt hvorfor han var så uforskammet mot folk. Jeg vet ikke hvorfor, men han hadde altså dette anlegget for grusomhet overfor andre. Det står i dyp kontrast til hans rollefigur, men det hadde nok å gjøre med hans vanskelig barndom, sier biografen.

NRK spør også Anne Odrich om hva hun ville spurt Chaplin om hvis hun fikk muligheten.

– Jeg blir helt rørt ved tanken … Han ville ikke bli glemt, han hadde en stor redsel for å bli glemt, at arbeidet hans skulle bli glemt. Jeg hadde hatt lyst til å snakke med ham om det.

– Er det en fare for at han blir glemt, her i hjemlandet?

– Absolutt. Det er utrolig hvor ofte unge ikke vet at han kom herfra. De kjenner symbolet, stokken, skoene, folk kjenner Landstrykeren. Men hvor Chaplin kom fra, hvem han var, har forsvunnet raskt. Jeg blir ofte overrasket hvor lite folk vet om ham.

For 100 år siden var han i ferd med å bli en av verdens mest berømte mennesker.

I dag er seks av filmene hans bevart i USAs National Film Registry, som hvert år innlemmer 25 «kulturelt, historiske eller estetiske signifikante filmer». «Diktatoren» er en av dem.

Han har fått sin stjerne på The Walk of Fame i Hollywood, og stadig står de blå plakettene som markerer hans ulykkelige start på livet i London. Og en lang, lang, lang rekke etterligninger og imitasjoner av hans mest berømte figur – Landstrykeren er fortsatt på vandring.