NRK Meny
Normal

Kvinnen skal tie!

Dyd er viten, sier Sokrates - Bare den som ikke vet kan synde. Det høres for godt ut til å være sant...

Alle som har tatt forberedende prøver i filosofi husker at Sokrates fløy rundt og samtalte med folk. Han stilte spørsmål og problematiserte, undersøkte og argumenterte – alt sammen for å bringe Athens borgere under vær med nødvendigheten av å kjenne seg selv, å bli i stand til å skille mellom gode og onde handlinger. Om vi løfter litt på matta finner vi en fordom liggende der, en forutinntagelse grekerne ikke snakket så meget om, nemlig denne: Hvis du bruker fornuften riktig, lar fornuften kontrollere følelsene, driftene og begjæret, og samtidig kjenner til det gode for mennesket – så må du være idiot for ikke å bli lykkelig.

Hør: Studio Sokrates om Sofokles «Antigone» og Blossom Deary, del 1

Blæh!

svarer Sofokles i sine tragedier. – Hva slags fornuft er dette? – Vi grekere mener at det er uverdig å la seg overtale, uverdig og feminint. –Vi mener at det er svakt å la seg bøye, sterkt å tvinge andre til å bøye seg! - Så hva med å la seg overbevise av Sokrates? Er det mandig eller u-mandig?

Å innse at man har tatt feil etter en samtale med denne skallede fillefransen av en filosof må ha vært meget ubehagelig. – Å skifte mening på en kvinnes oppfordring gjør bare knehøner!

Så fortsetter Sofokles å vise hvordan det går rett til helvete med kong Kreon som nekter å lytte til Antigone – og til sin sønn, ynglingen Haimon. Og når han endelig skifter mening er det for sent.

-Takk for kampen – dette var hyggelig, men nu vil jeg dø! Dette er moralen når teppet går ned for Kreon.Han er avslørt som «Det Ulykksalige Menneske».

Et sensuelt dilemma

Så sitter vi der, Knut Borge, Vigdis Songe-Møller og undertegnede. Og skuer ut i mørket som omslutter det lille erkjennelsens leirbål vi har tent. Platon og antikkens filosofi lærer oss om selvinnsiktens dyder, at det gjelder å la fornuften og viljen styre begjæret for å bli lykkelig. Og så tragediedikterne som viser oss de perverse resultatene av å la fornuften og selvinnsikten stå uten de utfordringene tvisyn og kritikk medfører.

Hvem skal man godblunke til? Sokrates eller Sofokles? Som filosofiske jagerflyvere kastes vi inn i vertigo, vektløse og svimle. Da er det Knut presenterer Blossom Dearie for oss.

They say its Spring

synger Blossom og antyder at det er et liv utenfor den filosofiske skrustikka vi har klemt oss fast i. Blossom het opprinnelig Margaret Blossom Torgersen Dearie (f. 1926)- og har norsk far. Som fødselsåret avslører har hun vært med oss en stund, og vil du høre henne klikker du på linken ovenfor: They say its spring.

Da vil du oppleve at Blossom gestalter en feminin, lett ironisk, forførerisk og særegen kunstnerisk stil. Og hva forteller hun oss? Tja… For det første er tekstene hennes velskrevne poetiske antydninger som antyder at sammen med de store eksistensielle slagene i menneskelivet hører alltid en muligheten til å oppleve solen som skinner i småbølgene, strøket fra din elskedes hand over håret, og hengivelsens velsignelse. Dette formidler Blossom varsomt, humoristisk og musikalsk sett meget kompetent.

Hva jeg prøver å si er

at hvis tvisyn og (selv)ironi kobles fra den filosofiske refleksjonen – så kommer der en liten pusekatt ruslende inn i det filosofiske rommet der tvisyn og selvironi burde ha sin plass. Denne pusen lyder navnet katastrofe.

Musikken

1. They Say It's Spring (Bob Haymes-Marty Clark) 3'43

Blossom Dearie

Verve

2. Just In Time (Comden-Green-Styne) 3'31

Blossom Dearie

Verve

Studio Sokrates, Kvinnen skal tie, om Blossom Deary og Sofokles Antigone, 21. sept. 2002