I kvartærperioden, da alle kontinentene hadde sklidd på plass sånn ca slik de er i dag, dukket det opp et temmelig merkelig fenomen. Med jevne mellomrom ble det nemlig bikkjekaldt, og halve kloden snødde ned før det endelig ble levelige temperaturer igjen noen tusen år senere. Dette kalles forståelig nok for istider, og det har vært en hel drøss av dem igjennom kvartærperioden.
Kjempedyr
Mammut-tanna er nesten 10 cm!
På denne tiden måtte livet på jorda pent lære seg å tåke kulde, og skapningene lignet egentlig temmelig mye på slike man kan se i dag. Men det fantes en hel del kjempedyr som rett og slett har dødd ut. På den nordlige halvkula dundret digre, hårete mammuter rundt i snødrevet som lodne elefanter, mens de brøytet seg igjennom snøfonnene med støttenna.
Lange tenner
(Ill: Paleontologisk Museum, Oslo)
Et loddent nesehorn var også i omløp, og det fantes kjempeutgaver av både dovendyr og beltedyr. For ikke å snakke om pusekattene. Sabeltanntigeren Smilodon fatalis freste rundt på slettene med kjempetenna sine, og levde fett på treige, tykkhudede vegetarianere. Men når det kom til løping var ikke tannpusen akkurat noen mester. Den hadde nemlig ganske korte bakbein, og da de store, seine byttedyra døde ut, gikk det samme veien med tigrene også.
Mennesker
(Ill: Paleontologisk Museum, Oslo)
Når noen sier at vi mennesker stammer fra sjimpansene er det i grunnen ikke helt sant. Man kan heller si at vi hadde samme forfar en gang i tiden, for sju millioner år siden. Der skilte nemlig den skapningen som skulle bli menneske, og den som skulle bli sjimpanse, lag, og utviklet seg i forskjellige retninger. De som ble orangutanger, for eksempel, hadde stukket i sin retning for lengst. Først i kvartær så menneskeslekten, Homo Sapiens, dagens lys, og i løpet av perioden hadde de altså utviklet seg til oss. Temmelig sprøtt, ikke sant?!!
Denne har vi fått låne av Paleontologisk Museum i Oslo