Radikal romantiker

I enda noen uker kan publikum oppleve den første bredspektrede presentasjonen i Norge av arbeidene til den særegne og allsidige tyske kunstneren Kurt Schwitters.

Utstillingen på Henie Onstad kunstsenter fokuserer primært på Schwitters opphold i Norge, fra 1929-40.

Etterlot seg få spor

Som mange har bemerket, er det påfallende at ingen har laget en utstilling som dette tidligere. En grunn kan være at mange av hans arbeider gikk tapt da hans atelieret på Lysaker brant ned til grunnen i 1951.

Dessuten fikk han aldri noe virkelig fotfeste på den norske kunstscenen. Vårt kunstmiljø var den gang åpenbart ikke modent for hans radikale avantgardistiske ideer.

Unik bredde

Man får virkelig en følelse av Schwitters unike og mangfoldige kunstunivers når man vandrer gjennom de to store prismasalene på Høvikodden. Foruten tegninger, collager, fotografier, brev, malerier og skulpturer, finner vi også en rekonstruksjon av Schwitters hovedverk, hans Merzbau, som han laget fire versjoner av, blant annet på Lysaker.

Dette er tredimensjonale collager, med arkitektoniske og skulpturelle trekk, som fyller flere rom. Et annet av hans legendariske arbeider, det akustiske diktet Ursonate ble fremført av den nederlandske samtidskomponisten Jap Blonk, i forbindelse med åpningen av utstillingen.

Brokker av dette verket kan oppleves i utstillingen i Paul Sletaunes film Merz som vises på en skjerm mellom prismasalene. I Ursonaten halvt synger og halvt deklamerer Schwitters remser av stavelser og lyder, og spiller klanger mot hverandre, omtrent på samme måten som han jobber med former og farger i sine collager og malerier.

Merz

Schwitters forbindes gjerne med Dada-bevegelsen, siden han benytter seg av mange av de samme uortodokse virkemidlene som flere av bevegelsens fremste eksponenter.

Hans prosjekt er imidlertid fri for dadaismens aggressive og antikunstneriske understrøm. Schwitters kunstunivers, som han selv ga betegnelsen Merz er preget av en langt mer utopisk og romantisk holdning.

Schwitters ambisjon var å skape relasjoner mellom alle ting. Og det er jo nettopp virkelighetens vrakrester vi finner i Schwitters berømte collager, som for eksempel Prikken over i-en fra 1939, som består av alskens papiravfall, som avrevne biter av avissider, trikkebilletter, frimerker og gammel emballasje.

Her ser vi hvordan han bruker de ulike materialene til å bygge opp den vakreste kubistisk-inspirerte komposisjon. Linjespillet, fargene- alt vitner om en meget sterk formfølelse.

Norske landskaper

Det norske i denne utstillingen kommer først og fremst fram i de mange praktfulle landskapsmaleriene som vises. Schwitters søkte ikke Norge fordi han fant landet kulturelt interessant, men fordi naturen fascinerte ham.

Landskapsmaleriene er ikke bare utstillingens store overraskelse, de er rett og slett fremragende. Her viser han en usedvanlig evne til å gjengi naturmotiver, gjennom raske skisseaktige penselstrøk uten at detaljer forsvinner.

Disse bildene er bare en av mange gode grunner til å avlegge denne interessante og overskuddspregede utstillingen et besøk.