Gardar Eide Einarsson er årets festspillkunstner og viser utstillingen «Versuchsstation des Weltuntergangs» på Bergen Kunsthall.
Einarsson har gjennom sitt kunstnerskap vært opptatt av å utforske maktstrukturer og ulike former for sosial overskridelse.
Han har tatt utgangspunkt i subkulturelle miljøer, men også enkeltindivider; ousiderskikkelser i et spenn fra den beryktede Unabomberen Ted Kaczynski til den legendariske billedkunstneren Jackson Pollock, som begge på hver sin måte er eksempler på individer hvis opprørs- og frihetstrang har ledet dem i avgrunnen.
60 ny arbeider
Utstillingen viser 60 nye arbeider. Det første vi ser når vi går inn i museet er et grått, og uvørent malt bilde, som feller seg inn i serien av ensfargede gråbilder med tittelen «Stainless Steel».
Her reduserer han maleakten til det helt grunnleggende, nemlig å dekke lerretet med maling. Tittelen er ganske enkelt navnet på malingstuben.
Bildet som møter oss idet vi går inn I kunsthallen er bevisst ikke hengt midt på veggen, noe som har en underlig destabiliserende effekt.
Einarsson gjør dette som en måte å problematisere et sett konvensjoner knyttet til hvordan man viser kunst I et museum. Ved å bryte regler vi tar for gitt, synliggjør han disse reglene for oss, og viser samtidig at han ikke uten videre vil la seg innordne.
Monument over en forgangen tid
Men utstillingen favner også skulptur. På gulvet finner vi en hel rekke små kopimaskiner utformet i bronse. Disse skulpturene referer åpenbart til en tidligere utstilling Einarsson og Faldbakken hadde på Kunsthallen i 2004, der virkelig, fungerende kopimaskiner spilte en viktig rolle.
Samtidig peker han med disse skulpturene på hvilken radikal endring dette objektet har gjennomgått i vår bevissthet; Kopimaskinen som en gang var uttrykk for nyvinning og modernitet, er nå monument over en forgangen tid; rett og slett en stivnet, stum museumsgjenstand.
Et foreldet kommunikasjonssystem
Det er noe av den samme tematikken vi ser i hans arbeid basert på amerikanske frimerker.
Her har han laget svart-hvitt silketrykk av ark med frimerker, både ekte og falske. I likhet med kopimaskinen er frimerket noe som definitivt er på vei inn i historien; Frimerket var en gang noe med stor verdi og betydning.
Det var i tillegg symbol på en sterk statlig maktbastion; nemlig postvesenet; som i dag spiller en nokså marginal rolle. Frimerket blir slik sett også et symbol for et foreldet kommunikasjonssystem.
De utdaterte moderne fenomenene minner oss på at det som i dag oppleves som flunkende nytt, allerede i morgen kan være for antikviteter å regne.
Unabomberens drama
Et siste verk som må nevnes er et verk bestående av bunker av grå filttepper av den typen som brukes når kunstverk skal transporteres.
Her er det tittelen som åpner verket for oss «Institutionalized» (…and then your wages, your blankets, and your right to suck cock won't do you any good, because we'll all drown.) Dette er da sitat fra et teater som Unabomberen skrev som et slags kunstnerisk motsvar til hans eget politiske manifest.
Krever mye av betrakteren
Einarsson er opptatt av å speile individets ubehag i møte med maktapparatet. Som alltid krever hans arbeider mye av betrakteren; man er nødt til å sette seg inn i en slags bakgrunnsfortelling, men jeg synes dette er noe av det som gjør hans prosjekt så spennende.
Uttrykket forleder oss ved første øyekast, i det de mimer en type senmodernistisk 60-tallsestetikk, og vi kan tro at det er det hele, men det finnes alltid et vell av underlige, bisarre referanser, historier og skjebnefortellinger bakenfor.
Gjennom festspillutstillingen 2013 befester Gardar Eide Einarsson sin posisjon som en av våre aller viktigste norske kunstnere.