Når man er knekt, er lam, ufør og impotent er det ingen vits i å smile seg krampaktig frem til en bedre hverdag. Det er først nå man når bunnen at det kan bli bedre, filosoferer regissør Bård Breien i den svarte komedien: ”Kunsten å tenke negativt”.
I filmen kastes det et skrått blikk på hvordan det oppleves å være handikappet, og et veldig skjevt anti-pedagogisk blikk på offentlige smileterapi metoder.
Møt kommunens irriterende positivitets terapist og ustoppelige problemløser Tori, alias Kjersti Holmen, og mannen som kan kunsten å tenke negativt: Fritdtjov Såheim
Rullestol
Geir er blitt lam etter en trafikkulykke og sitter i rullestol. Han har sunket inn i et svart hull av selvmedlidenhet. Sitter helst i kjeller`n som en skadet rotte med klesklyper på brystvortene og glor på krigsfilmer.
Han er sint, destruktiv og dyrker elendigheten med øl og joint av typen ”Sunnåsbønna”. I fortvilelse innkaller samboeren Ingvild den kommunale positivitetsgruppa. En krampaktig smilende gjeng av handikappete som er like miserable som ham selv.
Geir utmanøvrerer lederen og lærer gjengen å tenke negativ. Med pistol, ruteknusing, store doser vodka, selvavsløringer og russisk rulett
Bård Breien kaller filmen en ”feel bad” komedie og vil ha oss i salen til å kjenne på ubehaget. Det gjør vi. Her krydres det med svart humor og tragikomiske replikker.
Ensemblefilm
Dette er en ensemblefilm med Kari Simonsen, Marian Saastad Ottesen, Kjersti Holmen og Fridtjov Såheim – gode krefter som leverer slående karakterer. Filmen er milevis fra Norges svar på Gjøkeredet, men gir en institusjonskritikk og hevder retten til å slippe å smile i elendigheten.
Allikevel er det uklart hva regissøren egentlig vil og hvor han går. Alt henger ikke helt sammen i ”Kunsten å tenke negativt” som får terningkast 4
