(Fra professor Lorentz Dietrichsons selvbiografi Svundne Tider, del 2, s. 197 - 204. Dietrichson, som var født i Bergen, ble Norges første professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo i 1875).
Professor Lorentz Dietrichson
Reisen må ha et mål og krever forberedende studier. Det er to av reiselivets hemmeligheter.
På en måte kan man, til og med sovende, komme seg igjennom et godt stykke av verden – som utallige engelske ladies og lorder gjør det, liggende bakover i vognene sine – uten å ha gjort annet enn å kaste bort både tid og penger, og uten utbytte for livet....Men dét er ikke å reise, akkurat som det å fiske med tomt agn ikke er å fiske – man må ha agn på kroken.
Første hemmelighet
For det å reise er en vanskelig kunst. Men forstå meg rett. Jeg sier ikke dette, som om jeg selv trodde at jeg behersket denne kunsten. Og at jeg derfor kan opptre som en lærer for mine lesere – tvertimot. Jeg som skriver dette har riktignok i snart 40 år – og faktisk hele tre og tyve ganger – streifet gjennom de aller fleste europeiske land, og i tillegg litt av Asia og Afrika, fra Nordkapp til Kataraktene og fra Bayeux til Dødehavet på lengre eller kortere studiereiser. Og likevel må jeg til min skam bekjenne at jeg ennå ikke kan kunsten: Men så mye har jeg ihvertfall lært – at det er en kunst. Det er ikke særlig mye, men likevel noe. Men hva denne kunsten egentlig består i, har det vært vanskelig å tilegne seg. Det jeg til tross for dette har lært og erfart i alle disse årene, skal jeg imidlertid forsøke å kramme ned.
"Livet er en reise", sier et gammelt ord, og reisens kunst har virkelig noe felles med livets kunst, ikke minst dette, at den som reiser – som det kalles – ”for fornøyelsens skyld” – vanligvis har minst fornøyelse og minst utbytte av den. Ja, det er med reisen som med livet: de må begge ha et mål – det er den første hemmelighet når det gjelder kunsten å reise....
Andre hemmelighet
Men én ting er målet. Det er avgjørende for å kunne reise med glede og forståelse, men ikke tilstrekkelig. For det middel man må tilegne seg for å nå dette målet, er frihet og selvstendighet, indre som ytre. Og det oppnås ikke strakt og lett.
Man er ikke fri hvis man ergrer seg over et hvert uhell man har på reisen eller over dumheter man selv eller andre begår – eller hvis man lar seg imponere av den første og den beste kelner eller hotellvert, o.lign. For er man fri, da vet man å heve seg over slikt, og det uten å bryte med innarbeidede konvensjoner og skikker. Men da må man vite noe om disse konvensjonene og skikkene, og det betyr at vi har ”agn på kroken”. Man bør, ihvertfall til en viss grad, beherske språkene i de landene man besøker, særlig om man ønsker å reise med glede og forståelse. Men det gjelder ikke bare talespråket – også det ”språket” som angår landenes natur og folkeliv, deres historie, litteratur og kulturmonumenter, bør man beherske. For ellers kan man risikere å bli slave av de situasjoner man kommer opp i og av de mennesker man tilfeldig støter på. Og da er man ikke fri....
For én av reiselivets største velsignelser er å kunne finne alt det som interesserer en i det land man besøker, uten å være avhengig av uvitende og trivielle guider – bare ved hjelp av et kart og gode kunnskaper (evt. gode reisebøker). Jeg kjenner ingen større fornøyelse enn den å gå ut i en fremmed by med et kart i hånden og uendeligheter av tid foran seg for å oppleve byens liv og merkverdigheter. Og jeg vet ikke om noe kjedeligere enn etterpå å måtte erge seg over at man ikke så viktige monumenter fordi man ikke ante at de fantes.
Men dette krever for det første god tid slik at man slipper å halse fra det ene monument til det andre uten å få anledning til å kunne hvile ordentlig ut. Jeg kjenner neppe ulykkeligere vesener enn disse reisende som skal se Paris eller Roma på noen få dager, og som reiser fra disse byene mer tåkede i hodet enn da de kom dit, fordi de ikke har hatt tid til å fordøye alle inntrykkene.
Men det krever også at man har gjort alvorlige forberedende studier: for den andre hemmelighet er at man skal komme til et sted for første gang som om man kom der for andre gang. Man skal ikke først høre tale om det man ser når man er der – man skal gjenkjenne dem når man ser dem for første gang. Vel å merke – gjenkjenne dem, ikke som isolerte fenomener, men som gamle venner i deres organiske, naturbetingede og historiske sammenheng med omgivelsene.
For kunsten består i at man straks kan slå ned på det sentrale i et land eller en kultur, for ellers spiller man tid på ubetydeligheter. Man må vite hva som er viktig, både når det gjelder kulturlivet og monumenter, for å unngå å sveve på måfå blant periferiens tilfeldigheter. For da blir man trett lenge før man har sett noe som helst viktig.
Tredje hemmelighet
Det er nemlig forutsetningen for å kunne assimilere seg med de nye omgivelsene, og i assimilasjonen ligger reiselivets tredje hemmelighet. For det er forutsetningen for å kunne leve seg sympatisk inn i det fremmede - tenke som romerne i Roma. Da vil man etterhvert få den forståelse og sympati for det fremmede som er alle reisers egentlige hensikt. Men da må man være elastisk nok til at man – akkurat som kroppen – støter bort alle de stoffene som er ufruktbare og skadelige, og tilegner seg de som er gagnlige og forvandle dem til kjøtt av sitt kjøtt og blod av sitt blod. Makter man ikke dette, bør man heller være hjemme. For da vil reisen bli ufordøyet – en eneste lang kjede av ergelser. For irriterer man seg over sen servering og altfor mye olje i maten i Italia fremfor å glede seg over natur og kultur, og vil man heller spise røkepølse og drikke akevitt når man er i Napoli, og drikke Caprivin og spise artisjokker på Nordkapp, da vil reisen nødvendigvis bli en skuffelse. Man søker ikke skulpturer på Island eller sagaromantikk i Athen. Men det er mange som – om de er oppriktige – vil måtte tilstå at reisen var en skuffelse på grunn av manglende åndselastisitet og assimilasjonsevne.
Fjerde hemmelighet
Den egenskap som er avgjørende for å oppnå dette er – og det er reiselivets fjerde hemmelighet – fordringsløshet....Man må kunne ta til takke med tingene slik de nå engang er, og forsøke å gjøre det beste ut av dem. Og man må kunne tåle litt ondt, og ikke kreve hjemmets bekvemmeligheter og vaner. For det er jo akkurat dem man forsaker for å kunne motta alt det nye man kan erfare på en reise. Og likevel – hvor vanlig er det ikke at nordmenn i utlandet klumper seg sammen til en masse slik at de kan være sikker på at de ikke lærer noe som helst om de fremmede menneskene og omgivelsene de har reist til. De som gjør dette, lærer aldri kunsten å reise. Vil man ha alt der ute i det fremmede, som man har det her hjemme, så bør man heller bli hjemme.
Siste hemmelighet
Det kan være anstrengende å reise, så hvorfor reiser man egentlig? Ja, av en eneste grunn – fordi man langt sikrere og hurtigere enn hjemme lærer – og det er reiselivets siste hemmelighet – humanitet og uselviskhet. For dette er nemlig reisens egentlige mål. For på en reise kan man – hva Goethe kaller – ”leve gjennom å betrakte”, for man dras ikke inn som aktiv deltager i alle dagliglivets småligheter og detaljer, og det gjør at man får et friere og videre syn på livet. For ute er man ikke et navn, men bare et hotellnummer blant uendelig mange. Man tar ikke særlig hensyn til ens stilling eller fortrinn; og man kan ikke påberope seg noen særrettigheter. Derfor må man lære seg å oppfatte alt ikke fra sitt eget, men fra de andres, fra de fremmedes standpunkt – og bøye seg for og rette seg etter de gitte forhold. Man lærer å føle seg liten, og derfor vokser man seg større. Det eneste som gir fortrinn er penger, og derfor bør man ikke ha for mange av dem. Det gjelder på reiser det Friedrich Schiller sier om krigen:
Da tritt kein Anderen für ihn ein,
Auf sich selber steht er da ganz allein!
Denne herlige, befriende følelsen fører faktisk til at ens egen medfødte egoisme begynner å slå sprekker. For man begynner å betrakte alt og alle med sympati, og man oppdager at våre tilfeldige vaner og konvensjoner, som vi tror er urokkelige som naturen selv, ofte bare er en gammel, inngrodd slendrian som man andre steder for lengst er vokset fra. Det er dette som gjør at det å reise – hvis man tar disse hemmelighetene alvorlig – holder ens sinn ungt og fritt selv oppe i den grå alderdom. Det er reiselivets store velsignelse....
Kort sagt: fri og fordringsløs, men vel forberedt og med et våkent øye for en tid å kunne gå opp i det nye, fremmede og dermed tilegne seg det og omsette inntrykkene i et friere, større og mer humant syn på livet og menneskene også innenfor de hjemlige forhold. Dette kan man vanskelig tilegne seg om man bare blir hjemme. Men fruktene av reisen skal man bruke når man kommer hjem. Da får reisen også betydning for livet.
