Se flere av Kristin von Hirsch fotografiske arbeider
En dash Hegel til å begynne med:
Filosofen G.W.F. Hegel (1770-1831) (Hyper) skriver noe interessant i sin tolkning av gresk mytologi. Myter og sagn, skriver han, - er noe som dukker opp og fyller ut tomrommet på de områder der det er klart at fornuften kommer til kort. Døden er et slikt erkjennelsesproblem – og det kan se ut som om fornuften ikke strekker til – uansett.
Kristin von Hirsch skriver: «Veldig mange mennesker liker ikke tanken på å skulle bli til ingenting mens resten av verden fortsetter. Hva er vitsen med dette livet da? Alt det vi gjorde, alle dem vi var glade i…. Hvis vi blir til ingenting når vi dør, er jo alt det vi gjør i livet forgjeves. Meningsløst. Eller er det det? Går det an å si hva som er meningen med en blomst?»
Legger til rette
I boka Hvem vet legger Kristin von Hirsch til rette for den filosofiske ettertanken – snarere enn å foreslå ”løsningen på livsmysteriet”. På den måten blir det mulig å sette i gang dialog – mellom en lærer og en elev, for eksempel, eller mellom en leser og forfatteren. Slik sett kan man si von Hirsch plasserer seg inn i tradisjonen etter Sokrates:
Hun stiller forløsende spørsmål – og leverer ingen bastante «sannheter»
Man kan kanskje si det er en kunst å forsone seg med «ingenting-tanken», at vi en vakker dag ikke lenger skal være tilstede på jordskorpen. Det er en smertefull innsikt, men tenker vi etter – og spør hvorfor den er vond – har det kanskje noe å gjøre med at vi ønsker å være noe annet, noe mer enn, noe større enn naturen: Livet i naturen oppstår og forgår hele tiden. Uavbrutt. Men vi ønsker kanskje, av en eller annen grunn, å heve oss over naturens «sam-sara-sam». Hvor kommer dette ønsket fra? Kan det tenkes at det ligger en misforståelse på lur et eller annet sted her?
Og så en dash buddhisme:
«Går det an å si hva som er meningen med en blomst?» spør Kristin von Hirsch.
Tja..
En blomst er en del av alt som er, av «altet». Slik du og jeg og vi to er. Men vi skiller oss fra blomstene i og med at vi tenker og snakker og kan bevege oss og bygge katedraler og skrive symfonier. Det gjør ikke blomstene. (Så vidt jeg vet)
En annen ting vi gjør – som blomstene antakelig ikke gjør – er at vi har en oppfatning av oss selv som et «jeg». Et «jeg» som er unikt og et «verdenshistorisk engangsfenomen». På dette punkt er det vi misforstår, mener buddhistene: «Jeget» er en illusjon. Virkeligheten er at individet er en del av arten og som sådan underlagt artens vilkår. Og når man tenker slik på det, at «jeget» er en del av alt som er, av «altet» er det kanskje ingen kunst å fatte at vi engang ikke lenger er tilstede.
Dermed kan vi sette «Kunsten å ikke være tilstede» som overskrift for denne refleksjonen.
Ikke sant?
Musikken
Har du spørsmål eller kommentarer til det jeg har skrevet ovenfor, eller til radioutgaven av Studio Sokrates kan du sende en e-post til Studio Sokrates. Filosofipastiller til innlegg som bringer oss videre på erkjennelsens stier. Kristin von Hirsch har valgt to melodier til radiosendingen. Artistene er Eldbjørg Raknes og Monica Zetterlund/Bill Evans. nedenfor ligger en lenke til hver melodi. Klikker du der kan du lese alt du vil vite om musikken i Studio Sokrates denne gangen.
Monica Zetterlund / Bill Evans: Some Other Time