Kunsten å hykle

Man kommer ikke unna med hva som helst. Vil du gjøre suksess som hykler bør du kjenne ditt publikum. Sigmund Freud har gode råd til oss i sin bok om drømmetydning.

Sigmund Freud (1856 - 1939)
Foto: Wikipedia

HØR: Sigmund Freud og Dexter Gordon del 4. 16. februar 2008

'

Å forstille seg

Det går vel knapt en dag uten at vi hverdagsfilosofer forstiller oss. Vi bløffer litt når vi finner det for godt, vi «omgås sannheten med en lettsindig mine», eller vi hykler når tante Jonette spør hvordan vi liker Kvæfjordkaka hun serverer i åttiårsdagen sin: «Vidunderlig, tante» sier vi og forsøker så godt vi kan å skjule at vi tygger fortvilt på seig marengs.

Sigmund Freud

tenker seg at det er nødvendig for en del drømmer å «kle seg ut» for å trenge igjennom overjegets sensur. Legg merke til at Freud har en kullsviertro på at alle drømmer på en eller annen måte handler om å oppfylle et ønske. Men det vi husker av enkelte drømmer dreier seg jo ikke om ønskeoppfyllelse i det hele tatt. Hvordan henger dét sammen?

Freud skriver: « Som vi har vist (..) finnes det jo drømmer som er utelukkende ønskeoppfyllelser. Der hvor ønskeoppfyllelsen er ugjenkjennelig, forkledt, der måtte det i så fall være en tendens til forsvar mot dette ønsket, og som følge av dette forsvar ville ikke ønsket kunne bringe seg selv til uttrykk på noen annen måte enn i forvrengt form.(…)

Hvor finner man ellers i det sosiale liv en lignende forvrengning av en psykisk akt? Bare der hvor det dreier seg om to personer, hvorav de ene har en viss makt, og den andre må ta visse hensyn på grunn av denne makt. Den andre personen forvrenger da sine psykiske akter, eller som vi også kan si, han forstiller seg. Den høflighet som jeg viser til daglig er for en stor del slik forstillelse; (…)» (Drømmetydning side 147)

Den smarte hyklingen

Overjeget har en viss makt over oss – og behersker våre innfall og ønsker. I alle fall et stykke på vei. Men så viser det seg at driftene, begjæret (den sydende og kokende galskapen) som holder hus i vårt ubevisste sjelsliv – er smartere enn samvittigheten når det kommer til stykke. Slik kan vi vifte entusiastisk til vår åtti år gamle tante og rope «vidunderlig» inn i høreapparatet hennes mens vi kjemper med seig marengs og tenker «fanden stå i den hersens marengs-skiten til tante» i vårt stille sinn. Forakten kler seg ut som komplimenter.

Musikken:

To flotte Dexterprestasjoner i denne utgaven av Studio Sokrates. Vi hører også Dexter synge i kutt nr 2.

1: Doxy (Live at the Montmartre Jazzhus)

2: Jelly, Jelly (Med Karin Krog, 1971)