Anmeldelse: Lights On

Det er på høy tid at en større kunstinstitusjon gir et bredere bilde av den unge norske kunsten på begynnelsen av 2000-tallet.

Den institusjonelle limbo både Nasjonalmuseet og Kunstnernes hus befinner seg i har bidratt til at det ble Astrup Fearnley-museet som tok utfordringen, noe det er all grunn til å applaudere. Utstillingen føyer seg dessuten inn i deres tidligere presentasjoner av ung kinesisk og amerikansk kunst.

Sammensatt program

”Lights on - norsk samtidskunst” viser verk av 26 kunstnere eller kunstnerduoer. Fire kunstnerdrevne gallerier har også blitt invitert som suksessivt lager hver sin utstilling i utstillingen.

Debatter og foredrag vil også bli arrangert og en katalog vil som enden på visa bli publisert på utstillingens siste dag. Utstillingen rommer hovedsaklig installasjoner, objekter, foto, og video. Allerede her, i forhold til kunstnerisk teknikk, vil kanskje noen henge seg opp i at det knapt finnes noe maleri.

Selvoppfyllende profeti

En utstilling av denne typen fungerer som en selvoppfyllende profeti. Når en tung kunstinstitusjon som Astrup Fearnley-museet utroper bestemte kunstnere og tendenser til ”det viktigste” eller ”det beste” så vil det selvsagt føre til at nettopp disse kunstnerne får et forsprang i kunstlivets næringskjede av gallerier, samlere, kuratorer, kritikere og media.

Denne utstillingen sier derfor mest om hva slags kunst utstillingskuratorene ønsker å gjøre gjeldende. I mine øyne danner den først og fremst et utgangspunkt for en viktig diskusjon omkring den aktuelle kunstproduksjonen. Det bildet den gir er på ingen måte det eneste mulige og kanskje nokså ensidig.

”Lights on” er preget av en kunst holdt i det man kan kalle en konseptuell stil. Mye av den er estetisk sett mager og lite innsmigrende, gjerne holdt i svart, hvitt, grått eller umalt tre.

Mange av arbeidene baserer seg på tekst eller foto og har underliggende referanser til 60- og 70-tallets idebaserte og teoretisk orienterte kunst. På den andre siden finner man også mer teatralske verk preget av et mer sanselig og dramatisk utspill.

Forøvrig finnes det en gjennomgående tematikk omkring død, destruksjon og strukturer som kollapser.

Utstillingen fanger på sitt vis opp tre tendenser som har fått en del oppmerksomhet de siste årene. Det gjelder den nevnte konseptuelle orienteringen, en ny interesse for tegning og dernest en slags romantisk fascinasjon for psykedelia og popmytologi.

Dødsdrift

Popmytologi preger i høy grad det kunstnerdrevne galleriet Bastard sitt bidrag til utstillingen. Med sitt mer rufsete preg fremsto dette rommet som noe av det mest forfriskende på hele utstillingen - i interessant dialog med den mer museale presentasjonen ellers.

Et av de mest vanvittige arbeidene på utstillingen er Lars Laumanns populær-mytologiske prosjekt, hvor han i en tekst (et hefte publikum kan ta med seg) søker å vise at popartisten Morrissey på sitt album ”The Queen is Dead” fra 1986 på kryptisk vis forutsier prinsesse Dianas død elleve år senere. Laumann viser også en video hvor han sammen med venner kjører drosje den samme strekningen som Lady Di den fatale kvelden. Dette materialet ligger ute på nettet og videoen finnes på YouTube.

Midt i dette ”gjesterommet” står det også et basseng fullt av grå og boblende helsebringende gjørme, innhyllet i gjennomsiktig plast - absurd og komisk på samme tid. Ironisk nok er det to inviterte tyske kunstnere som står bak.

Kunstneren Anders Smebye, som leder Bastard, utdyper dessuten dødstematikken og det populærmytologiske med en fargerik applikasjon basert på et foto fra den ekstraordinære begravelsen til den kjente gonzo-journalisten Hunter S. Thompson. Etter Thompsons egne angivelser ble hans aske skutt ut fra en kanon plassert 50 meter til værs på et stillas, akkompagnert av fyrverkeri. Smebye har også satt opp en liste over tilfeller av at folk har blitt drept av skulpturer, ”Sculpture Kills Top Ten”.

Voldsomt og eksistensielt

Tilbake i hovedutstillingen finner man et annet verk med et voldsomt tema, Ingvild Langgårds videoinstallasjon ”The Beast”. Raske glimt av dyreøyne, klør osv. ledsages av truende dyrelyder, løvebrøl, skrik, slafsing - med noe av horrofilmens virkemidler. Den svarte boksen man går inn i og blir omsluttet av er som et skrekkabinett, et animalsk inferno som vekker et primært fluktinstinkt.

Det ikonisk mest fortettede “bildet” i utstillingen støter vi på i installasjonen til Thora Dolven Balke - et nakent rom med en enkel seng, mørklagt bortsett fra et spot-lys som treffer en flik av det hvite lakenet. På det ligger det en død røyskatt, utstrakt, stiv, sårbar.

Av de mer eksessive verkene som kontrasterer mot den konseptuelle sakligheten som ellers dominerer, finner vi også Ivan Galuzins tablå ”Killed by Death”, sammensatt av utallige elementer, foto og tekstfragmenter, på en måte som refererer tilbake til surrealisme og primitivisme.

Destruksjon og kollaps

I anknytning til denne dødsdriften finner man flere verk som på litt andre måter forholder seg til destruksjon. Jan Freuchens ”Twentysix Gasoline Stations” viser foto av tak over bensinstasjoner som har kollapset, åpenbart lastet ned fra nettet. For kunst-insidere henspiller tittelen på amerikanske Ed Ruschas fotobok fra 1962 med samme tittel, nå etablert som en klassiker i den konseptuelle kunsten.

Ole Martin Lund Bøs installasjon av trestokker viser en tilsvarende kaotisk struktur. Sett fra et gitt ståsted projiserer den setningen ”Deceptive outward appearance”, som løser seg opp i fragmenter straks man begynner å bevege seg.

Dette står i sterk kontrast til Lars Kjemphol og Espens Henningens monumentale veggkonstruksjonen i andre enden av rommet, som man kan bestige via et sett trapper og som gir et nytt perspektiv på museumrommet. I Jan Hakon Erichsens video ”Lights out” (som formodentlig har inspirert utstillingstittelen) ser vi en lysende lampe som blir knust av noe som faller ned på den, gjentatt igjen og igjen.

Apolitisk

Et av spørsmålene utstillingen etterlater og som også må gå til utstillingskuratorene, er om det ikke finnes yngre kunstnere som arbeider ut fra et mer eksplisitt politisk og globalt perspektiv?

Bortsett fra installasjonen til Jesper Alvær og Isabela Grosseová, etterlater utstillingen et inntrykk av en kunstnergenerasjon som er relativt uinteressert i sosiale og politiske realiteter. For å sette det på spissen: Den kunstneriske interessen synes noe selvopptatt å gå i retning av kunstinterne problemstillinger og eskapistisk fascinasjon for populærkultur.

Utstillingen er langt fra ferdig og vi kan håpe at de resterende gjesteutstillingene, debattene og forelesningene, samt den bebudete katalogen, vil bidra til å klargjøre bl.a. spørsmål som dette.