Det er ingen tvil om at Kittelsen er en sentral figur i norsk etterkrigsdesign som har høstet mye anerkjennelse også internasjonalt.
Utstillingen er på mange måter en hyldningsutstilling til en nestor i norsk design. Den gir et bilde av hele hennes produksjon, med vekt på femti- og sekstitallet. Hun er mest kjent for sine boller, fat og tallerkner til hjemlig bruk, laget i hennes egen spesielle emaljeteknikk, men utstillingen viser også hennes smykker. Utstillingen spenner således fra det eksklusive kunsthåndverk utført som unika og til design av masseproduserte gjennstander for de tusen hjem.
En norsk gullsmedhistorie
Kittelsen (f.1917) ble født inn i en gullsmedfamilie som eide og drev firmaet Tostrup (startet i 1832). Både hennes bestefar og far var formgivere og mottok priser hver for seg på Verdensutstillingen i Paris i 1900 og 1937. Selv gikk hun på gullsmedlinjen på Kunst- og håndverksskolen rett før krigen, før hun fra 1945 gikk inn i familiefirmaet. Både sosialt, økonomisk og faglig var hun således født midt i smørøyet med tanke på det som ble hennes virke.
Kittelsen var en viktig skikkelse i det som viste seg å bli en gullalder for design og formgivning i Norden. Dette ble internasjonalt markedsført som ”Scandinavian design” og varte omkring tyve år fra 1945-65. Det var design som gjorde det til sin oppgave å skape vakre og funksjonelle bruksgjenstander for hjemmet. Dette i en moderne stil preget av enkel og klar form, rasjonell bruk av materialer, rene farger og lite dekor.
Høydepunkter
Det er to typer høydepunkter på denne utstillingen i mine øyne. På den ene siden finner vi emaljebollene og fatene Kittelsen laget fra begynnelsen av femtiårene - en periode hvor hun utviklet sin spesielle teknikk - noen av dem i store formater. Her er materialene transparent emalje på sølv som er behandlet i overflaten, i form av abstrakte organiske strukturer som skinner igjennom den fargede emaljen. Ofte dreier det seg om eksklusive gjenstander laget bl.a. til store internasjonale design-mønstringer, hvor hun flere ganger mottok priser for disse. Disse bollene og fatene har en fantastisk dybde i fargen som nærmer seg det sublime, en dybde som forsterkes av det underliggende mønsteret i metalloverflaten.
Det andre høydepunktet er de enklere, masseproduserte tallerknene, bollene og kjelene som hun designet for fabrikken Cathrineholm fra 1956-72. Her anvender hun opak emalje på billigere materialer som rustfritt stål og jern. Knyttet til dette er også kasserolle-serien med lotus-mønster, den såkalte ”sensajons-kasserollen” som virkelig ble en stor suksess både i Norge og utenlands gjennom seksti- og syttiårene.
Kritiske innvendinger
En innvending jeg har mot regien i denne utstillingen er at den i for stor grad anlegger et ensporet estetisk perspektiv på Kittelsens produksjon.
Utstillingsregien løfter gjenstandene frem som en slags abstrakte kunstverk og det er ingenting galt i et slikt perspektiv i seg selv.
Problemet er at dette blir hele bildet, slik at viktige dimensjoner faller utenfor.
Spesielt gjelder dette bruksaspektet. Kittelsen har hele tiden insistert på å kalle seg brukskunstner og mye av hennes utgangspunkt som designer har nettopp vært knyttet til det å skape gjenstander for bruk. Det er merkelig at erfaringen av det å bruke disse gjenstanden ikke vies oppmerksomhet overhodet, all den tid vi snakker om gjenstander som nettopp er laget med det for øye. Og ikke minst fordi dette er så hverdagslig kjente gjenstander for så mange. Dermed bekrefter utstillingen på et vis den overfladiske måten å snakke om design på som vi til overmål møter i media i dag, hvor design primært omtales som en form for ytre styling og sosial klassemarkør.
Et annet vesentlig moment som publikum får lite innsikt i er den material-tekniske siden og Kittelsens aktive materialutforskning, bl.a. i samarbeid med Sentralinstituttet for industriell forskning.
I den store og flotte boken som man kan kjøpe for 400 kr. får man selvsagt dyperegående innsikt i slike ting, men dette vil nødvendigvis være forbeholdt et mindretall.
Formidling?
At museet ikke har produsert noen mindre publikasjon som kunne gi den interesserte publikumer mer innsikt og nødvendig bakgrunnsinformasjon til en rimelig penge er en liten formidlingsskandale i mine øyne. På den måten har man på alle måter lyktes med å gjøre Kittelsens design eksklusiv.
