'Broen til Melkeveien', Arne Ekeland.
Utstillingen på Henie-Onstad kunstsenter i anledning 100-års jubileet for hans fødsel, viser et relativt begrenset utvalg av hans kunst. Det dreier seg om tolv av hans monumentale arbeider som vises samlet for første gang, sammen med et hundretalls tegninger. Men utstillingen gir en desto mer presis og overbevisende begrunnelse for hvorfor hans kunst går utenpå mye annet norsk etterkrigsmaleri. Dessuten er mange av de ganske nidtidige tegningene interessante.
Malerisk storhet
Jeg hører til dem som ikke helt har latt meg overbevise av medieutspill om Ekeland som den fremste, med beklagelser om at han ikke fikk de monumentale oppdragene han burde ha fått osv. Til det har det jeg har sett av hans ting på et vis virket for aparte og sære, med merkelige pastelltoner, og så disse rare blek-blonde menneskefigurene. Denne utstillingen har imidlertid overbevist meg om hans maleriske storhet.
Visjoner om det moderne
Nyoppdagelsen av Ekeland går for min del særlig på den visjonære kraften i hans billedsyner, som jeg tidligere ikke helt har fått med meg, og som til tider kan nærme seg det psykedeliske. Dette er koblet med hans blikk for de destruktive kreftene i det moderne. Rammen er den moderne storbyen, fabrikkene, maskinene, menneskemassene. Han fremstiller dynamikken i det moderne, som en malstrøm av fragmenter. Det dreier seg også om klassekonflikt og de undertryktes kamp mot de mektige.
'Før katastrofen' av Arne Ekeland.
Jeg kan ikke komme på noen annen norsk maler som på samme måte har tatt inn over seg det omskakende ved det moderne. Det er en apokalyptisk regi hos Ekeland som vi nå kan se rammer noe vesentlig ved den tiden han selv gjennomlevet. I ettertid ser vi det 20. århundre nettopp som en serie katastrofer, av den engelske historikeren Eric Hobsbawm kalt ”the age of extremes”.
Det futuristiske i noen av Ekelands monumentale motiver kan forøvrig assosiere til Fritz Langs science-fiction aktige stumfilm ”Metropolis” fra 1927. Her opplever vi den moderne storbyen som en stor truende maskin med menneskene som deler av maskineriet. Ellers aner man at renessansens store figurscener har vært viktig for ham (som f.eks. Michelangelos dommedagsfreske i det Sixtinske kapell).
Unorsk
Det er noe definitivt unorsk over Ekelands bilder. Norsk maleri i hans egen tid var preget av et halvabstrakt, formalistisk, trygt og nasjonsbyggende heimstadmaleri - slik vi f.eks. finner det i utsmykkingen av Oslo Rådhus. Hos Ekeland er det ikke samfunnsharmonien, men tvertimot konflikten, kampen, lidelsen som dominerer.
Han er også veldig spesiell i fargeholdningen, med sin bruk av søtladne fiolette nyanser eller pastelltoner. Eneste parallellen på dette planet er Johs Rians sene malerier fra seksti- og syttiårene. I måten han oppløser motivene i dynamiske fragmenter er han også særegen, selv om dette er mer i tråd med det man finne hos andre kunstnere i hans egen generasjon.
Det er nettopp den egenartede måten hans maleri stikker seg ut i forhold til hovedstrømmen, som gjør det interessant nå i ettertid.
