Kullervo

Gjennombruddsverket til den unge Jean Sibelius var en tonesetting av den urfinske Kalevala-historien. Ved framførelsen i Oslo konserthus møttes alderdommelig finsk og norsk.

Sibeliusmonumentet i Helsingfors

Sibeliusmonumentet i Helsingfors. Foto: Berti Keilen/Scanpix

Foto: Keilen, Berit, Berit Keilen / SCANPIX

Kilde: NRK P2 Musikkredaksjonen

At det var Sibelius’ kveld ble understreket av at Sibeliusprisen ble utdelt på podiet, 100 000 blanke kroner til operasangeren Randi Stene.

Passacaglia av Ludvig Irgens Jensen var åpningsverket ved Oslofilharmoniens konsert. Og passacagliaen ble et fint apropos til kveldens hovedverk, Kullervosymfoni av Sibelius.

Alderdommelig

Ludvig Irgens Jensen har mange likhetstrekk med Sibelius selv om han er en generasjon senere. Passacagliaen er fra 1927, like før Irgens Jensen komponerte oratoriet ”Heimferd” om Olav den hellige.

Som hos Sibelius er det en alderdommelig klangfølelse med mye bruk av de akkordene vi kaller doriske med sine fargesterke kontraster mellom dur og moll.

 

Sarasate og OFO

Jukka-Pekka Saraste og Oslo filharmoniske orkester

Foto: Richardsen, Tor / SCANPIX

 

Orgel

Irgens Jensen kombinerer neoklassisk, nesten barokk stramhet og flerstemmighet med romantiske, wagnerske stigninger. Derfor var det synd at man ikke fulgte komponistens ønske om å bruke orgel mot slutten.

Det var mye fint kammermusikalsk arbeid i orkestret, og dirigenten Jukka-Pekka Saraste balanserte mellom den neoklassiske form og det romantiske temperamentet i verket.

Urfinsk

Det urnorske tonespråket til Irgens Jensen ble avløst av det gnistrende gjennombruddsverket til den unge Jean Sibelius. 27 år gammel, i 1892, fremstår han urfinsk, ikke nasjonalromantisk, men røfft og kraftfullt på vei mot et nytt århundre.

I 1890-årene er mye av europeisk kunst preget av at et århundre går mot sin avslutning. Sibelius tar ikke del i fin-de-siècle-stemningen, men strutter av nasjonalistisk energi.

 

 

Kullervo

Akseli Gallen-Kallela: Kullervos forbannelse (1899). Atheneum, Helsingfors.

Foto: www.groningermuseum.nl

Drikke blod

Den finske mytologien er like skjebnetung som i andre kulturer. I Kalevalahistorien er Kullervo den tragiske helten. Som i et gresk drama eller wagnersk opera forfører han i sin uvitenhet sin egen søster.

Historien og symfonien med teksten om Kullervo ender med at skammen driver den tragiske antihelten inn i døden. Kullervo kaster seg over sitt eget sverd slik at sverdet kan drikke heltens blod.

Kullervosymfonien med solister, kor og orkester er like omfangsrik som en av Mahlers symfonier fra omtrent samme tid.

Men musikken er ikke så springende som hos Mahler, men fortettet og drivende. Fra første tone var det sug og nerve i den mørke orkesterklangen.

Ikke lett

70 tenorer og basser fra tre norske og finske kor sang kraftfullt, mye enstemmig, som en vikingeskald. I radioapparatene var klangen nok litt sprikende, men for publikum i salen samlet den seg bedre. Jukka-Pekka Sarasate fikk kor og orkester med seg i en engasjert tolkning.

Det kan ikke alltid være like lett å følge ham på kritiske steder, men filharmonikerene er kommet langt i å bli fortrolig med sin sjefsdirigent. To finske solister, veteranbarytonen Jorma Hynninen og særlig sopranen Lilli Paasikivi, bidro til en minneverdig framførelse.