Hør:
Video:
Les:
Monisten
En gjennomsnittlig hverdagsmonist, fagorganisert i Norsk Tjenestemannslag, vil kunne mene at ånd og materie er to sider av samme sak. Det høres jo ikke så urimelig ut. Kropp og sjel er to sider ved samme sak, nemlig «meg».
Vår hverdagsmonist ville da havne på kollisjonskurs med Descartes som framholdt at der er to substanser, nemlig den utstrakte substansen som kan måles og veies (Res Extensa) og den «åndelige» substansen, tanker, følelser et cetera (Res Cogitans).
Det gjør kanskje ikke så mye for vår monist, for Descartes hadde problemer i bøtter og spann slengende rundt i sine filosofiske tekster. Et av problemene som Spinoza ønsket å kvitte seg med var dette:
Handlinger og hendelser
«Hvis ånd og materie er to vesensforskjellige ting, hvordan kan vi da forklare at ånden påvirker materien og forandrer den, slik den åpenbart gjør når jeg skreller et eple?»
Descartes eget svar på dette spørsmålet var så ullent at ingen orket å ta det alvorlig. Verre var det med Descartes forestilling om at hele naturen kunne forklares ved å slutte seg fram til forklaringer fra enkle, sanne og selvinnlysende prinsipper.
Baruch Spinoza som var et dypt religiøst og moralsk menneske fikk store problemer som filosof av å lese Descartes. Dessuten var det forbudt å lese Descartes i den jødiske menigheten Spinoza tilhørte i Amsterdam. Problemet så slik ut:
«Hvis verdensaltet skal forstås slik at Gud opererte med et deduktivt system som er slik at alt som skjer kan forklares som konsekvenser av enkle og selvinnlysende sannheter – hva slags plass blir det for moralske handlinger i et slikt system? Hvordan kan mennesket ha fri vilje dersom hele verdensaltet er underlagt naturlover?»
Deus sive natura
Spinoza foretar et djervt filosofisk grep. Han avviser dualismen som filosofisk posisjon. Descartes hadde pekt på at en ting, en gjenstand må forstås som noe som er selvstendig og ikke påvirket av noe utenfor seg selv.
«Men det eneste som ikke påvirkes av noe utenfor seg selv er summen av alt som er. Hele verdensaltet – Gud inkludert – kan oppfattes som et fenomen som ikke påvirkes av noe utenfor seg selv»
Naturen og Gud er ett og det samme. Alt som er natur er samtidig Gud, og alt som er Gud er samtidig natur. Arne Næss skriver at Spinoza bruker begrepene Gud og Natur «nesten, men ikke alltid» – som synonymer.
Dypøkologien
Dette betyr at enten vi beskriver verden i naturvitenskapelige begreper – eller vi ser på kloden vår med den religiøses blikk, så er det samme fenomenet vi studerer. Gud er verken i verden, eller utenfor den – han er virkeligheten.
Og vi selv, dødelige vesener som vi er – vi er samtidig «evige»: Arten består mens individene forgår. Og når vår gjennomsnittsmonist fra innledningen av denne historien sier at kroppen og sjelen er to sider av samme sak er han i godt, gammelt selskap. Urgammel jødisk tenkning, som Spinoza var godt kjent med, sier det samme: «Kroppen er sjelens utvendige form»
Musikken:
1: (Miles Davis i Amsterdam, 1957)
2: (Eric Dolphy)
En liten anekdote. En gang i tiden fikk pianisten Thelonius Monk høre Eric Dolphy spille saxofon på en liten jazzklubb i USA. Etter en stund utbrøt Monk til selskapet sitt: «Kom. Nå må vi gå. Det er farlig her…! »
For å skrive denne teksten måtte jeg støtte meg tungt til Bryan Magees glitrende bok: «The Story of Philosophy»
