Hvor i denne verden skal man begynne? Uten å gå seg bort? Hvordan si noe tilnærmet dekkende om en bok, like raus i sidetall som den er tettvevd i fortellingen; langt strukket i tid og detaljfiksert ned på mikrosekundets nivå? Det må prioritering til.
Fire generasjoner
En kort, ufullstendig skisse av det som skal fortelles, diskuteres og reflekteres over: Tittelen, «Krigen var min families historie», antyder krønike. Det er det også; forfatterens egen familie i fire generasjoner med norske og engelske røtter. To verdenskrigers innvirkning på dem og alt deres. Det finnes en yrkesmilitær far som kjempet i andre verdenskrig, en bestefar som kom levende fra skyttergravene i den første, en mor som slepte redselen med seg livet igjennom etter bomberegnet over London. Så finnes den voksne sønnen, forfatteren selv: I sin ungdom så uendelig trett av krigens plass i livet at han bryter ut, gjør pasifist og militærnekter av seg, blir sin fars uvenn. Men også forfatteren har barn, for eksempel en sønn som bruker bortimot 100 sider på en forholdsvis kort skolevei en høstdag.
Store spørsmål – og små
I dette grovt antydede materialet finner forfatteren rom for en hel verden av observasjoner, minner, selvransakelse og erkjennelse. Omkring de store spørsmålene. Livet og døden er bare to av dem. Fedre og sønner, foreldre og barn et annet. Vold i system, krigens natur, skremsler og konsekvenser, et tredje. Men også, på Ole Robert Sundes vis, et uhyre antall av de tilsynelatende små ting – forskjellen på bokstavene O og Ø, for eksempel, eller en håndveskes natur og funksjon.
Form
Derfor; det nytter ikke å diskutere denne boken uten samtidig å snakke om form. Over det stoffet jeg har forsøkt å skissere, ligger et eget lag, det som er språket; Sundes versjon: En rytmisk, assosierende fortellemåte som i blant tar de underligste omveier til målet og et eventuelt poeng. Ting, gjenstander, biter av kunnskap og innsikt. At punktumene er få, kommaer og semikolon tallrike, er gammelt nytt i dette forfatterskapet.
Tankens strøm
Den ustoppelige og omskiftelige tankestrømmen driver Sundes leser fremover – bakover, sidelengs – fra utkikkspunkter som varieres og utvikles underveis. Et ungdommens «du», et nåtidens «jeg» og en tredjeperson i et parallelt løp. Hvert av dem, mens de skifter i sine egne toneleier, blir redskaper i jakten på overordnede mål. Slikt som også bor i bokens tittel – hva krigen gjorde og gjør? Med mennesker. Med denne familien. Og; hva sorg, savn og tilgivelse er når det kommer til stykket.
Omfang
Ole Robert Sunde er ingen kompromissenes forfatter. Boken hans er lang. Den forlanger tilstedeværelse og tid. For leseren å slippe taket i rytme og konsentrasjon, blir som å spille stigespill med barn: Du må ubønnhørlig klatre opp og tilbake.
Om den så er FOR lang? Spørsmålet er for en gangs skyld ikke helt relevant. Helt sikkert er det at 630 sider er tilstrekkelig. De kunne vært færre uten at leseren protesterte. Men; går man først inn i denne teksten og biter seg fast, henger på i rytmeskiftene, og slik opplever hvordan den alltid går opp, blir tydelig og i blant vakker? Da er det overflødige ikke lett å peke på.
Lysende bilder
Sundes bildebruk er en viktig del av dette. Der en annen og mer antydende forfatter kan høste begeistring ved sin håndtering av det usagte, går Ole Robert Sunde motsatt vei. Til det inngående og detaljerte, til noe som nærmer seg pirk. I blant ser han ut til å ville skrive bildene i stykker. I stedet er det nettopp de intense observasjonene som skaper noe nytt og unikt, et bilde som lyser i leserns hode.
Langdistansetog
Å lese «Krigen var min families historie» kan med andre ord sammenlignes med sette seg i en jernbanekupé – og vite, akseptere, at dette er et langdistansetog: Det stopper ikke før du er fremme i Trondheim. Gitt det premisset, er den tålmodiges belønning en ordenes festforestilling, der form og språk driver historien frem i spor leseren knapt visste fantes. Eller overraskes over å kjenne igjen.
