Å sample er ingen ny teknikk lengre. Man gjør et opptak eller bruker andres opptak, klipper ut det man trenger, og legger det på egne rytmer, eller beats, om du vil.
Etnisk
Sampling forbinder vi kanskje mest med tekno og hiphop, men ”etnisk” sampling fikk sitt store gjennombrudd med Brian Eno og David Byrnes mesterlige ”My Life In The Bush Of Ghosts” fra 1981, hvor de brukte opptak fra Midt-Østen og amerikansk radio oppå egne funkrytmer – de gjorde til og med en bønneinnkalling fra en minaret i Tunisia til et musikalsk sample, og fikk behørig kritikk for det.
Mange vil også huske suksessen til Deep Forest, hvor de hadde hentet etnologiske innspillinger med pygmeer fra regnskogen i Kamerun oppå et teppe av teknologisk loungemusikk. Kottarashky er annerledes.
Arkitektonisk
Kottarashky heter egentlig Nikola Gruev og er en ung arkitekt fra Bulgaria. Jeg skal ikke legge for stor vekt på at Kottarashky er arkitekt, selv om det utvilsomt er en konstruksjon, et byggverk av elementer, han har skapt.
Derimot er det ikke uvesentlig at han selv er bulgarer. Han har reist rundt med sin bærbare mac og hentet inn lyder fra landsbyer i Bulgaria. Og han har fått lov til å bruke utdrag fra musikken til noen av de store på dagens Balkan, Romanias fantastiske messingensemble Fanfare Ciocarlia, Bulgarias egen romasanger Jony Iliev og ikke minst Ungarns forheksende sangerinne Mitsou.
Akustisk
Resultatet er ikke noe du har hørt før. Aldri. Kottarashky har tatt utgangspunkt i musikken han sampler, ikke et eget teknobeat. Faktisk er det ingen synther her, bare akustiske instrumenter. Noen spiller han selv, mesteparten er samplet og viktigst: alt henger sammen, alt har en forbløffende autentisitet over seg.
Det store spørsmålet for alle som bruker denne teknikken er på hvem sine premisser musikken er skapt. Kottarashky er ingen roma fra den bulgarske landsbygda. Han kommer fra Sofia, hovedstaden i Bulgaria, en by uten klar identitet som også musikalsk rives mellom ønsket om å være en storby i EU, balkansk provinsby og eldgamle musikktradisjoner som har vært holdt i hevd av romabefolkningen i byens fattige utkant.
Historisk
Men dette gjør ikke Kottarashky til en fremmed, dette gjør han til en talsmann for det 21. århundre. Teknologien utvikler seg, men identiteten er gammel, og den som krampaktig prøver å modernisere uten å respektere fortiden, tilhører paradoksalt nok det forrige århundre til. Det slår meg at dette gjelder mange Kottarashkys arkitektkolleger i vår del av verden.
Kottarashky har skapt en sår og psykedelisk utgave av balkanmusikken han er vokst opp med, av og til er den til og med dansbar. Denne cd-en vokser for hver gjennomhøring. Absolutt forbløffende.
Kottarashky: "Opa Hey!"
Asphalt Tango Records
CD-ATR 2609
