Konformitet og skamløs kopiering råder innen mote, design, musikk og kunst.
Det hvite interiørhelvetet
I motebladene er ”Kopier stilen”-artikler blitt meget utbredt de siste årene. Der veiledes leserne i hvordan de kan kopiere sine idoler. Og på nettsider som denne
, kan unge jenter se hva kjente stilikoner som Paris Hilton og Sienna Miller går kledd i på gata og kopiere klærne og accessoirene deres ved enkle tastetrykk.Men kopieringstendensen gjelder ikke bare for ungdommer. Søker man på boligannonser eller leser interiørblader, er norske hjem til forveksling like.
- Vi har nok en større konformitet enn vi har hatt på lenge, sier Ole Rikard Høisæther, forfatter av ”Norsk design”. - Vi ser at ”det hvite designhelvetet” vi så konturene av på 90-tallet, nå ser ut til å være altomfattende. Og selv om Ingrid Schulerud fikk mye pepper for sin kommentar om at alle har de samme Arne Jacobsen-stolene hjemme, så har hun helt rett!
Standardisert individualitet
I urbane middelklassehjem finner man gjerne de samme gjennomgående gjenstandene: Husholdningsartikler fra Alessi, Philip Starks sitronpresse og Piet Heins ellipseformede bord med 6 Arne Jacobsen stoler rundt.
- Og mens 80-tallet var plakatenes tiår, kjøper man nå et originalkunstverk til å ha over sin lave, kontinentale sofa på stua, sier samfunnsforsker Erling Dokk Holm.
- Kunstverket skal demonstrere individualitet, men zoomer du ut, så ser alle stuene like ut, med den samme sofaen med kunstverket over.
Selv om vi i dag lever med en herskende ideologi om at vi er selvrealiserende individualister, trekkes vi til konformiteten, mener Dokk Holm. Han tror ikke folk er så individualistiske som man skal ha det til:
- Folk kan gjerne si: ”Jeg er kjempeindividualist!” Men en ordentlig individualist i dag er kjempevanskelig å finne. De fleste liker egentlig å gå i takt med andre. Vi liker å være litt like.
Utbredt statusangst
Men Ole Rikard Høisæther poengterer at kopieringstendensen kan koste dyrt:
- I den borgerlige urbaniteten finner man en utbredt statusangst. Når du oppdager at dine gamle klassekamerater har skaffet seg finere bolig enn deg, er du gjerne villig til å sette seg i gjeld for å utligne den ubehagelige ubalansen du opplever. Dermed trekker folk mot det konforme, koste hva det koste vil.
Kopimaskinkunst
Det moderne mennesket er omgitt av kopier – fra kunstkalendere via mobilringetoner til samplet musikk, og billedkunsten er intet unntak.
På utstillingen ”Lights On – norsk samtidskunst” på Astrup Fearnley, hadde kopimaskinen en sentral rolle i flere verk. Ikke minst i Eirin Støens verk Black Cloud#1, der hun har kopiert opp 23 identiske hvite fugler i en 3D-printer, som er en relativt ny teknologi i kunstsammenheng:
Men hva skjer med kunsten når mangfoldiggjøringsteknikkene brer om seg i økende grad?
Frigjørende kopikultur
Den tyske tenkeren Walter Benjamin spekulerte i 1936 på hva nye kopieringsteknikker ville bety for samfunnet i essayet ”Kunstverket i reproduksjonsalderen”. Og han er relativt positiv til utviklingen slik han så den, forklarer litteraturforsker Christian Refsum:
- Dette essayet av Benjamin er meget innflytelsesrikt, og preger hvordan vi på tenker på forholdet mellom teknologi og åndsliv i flere generasjoner etter ham. Mens andre tenkere i hans samtid var kritiske til den nye kulturindustrien ved århundreskiftet, var Benjamin positiv til demokratiseringen av kunsten. Med økningen av reproduksjonsteknikker får flere mennesker tilgang til bilder, og dette vil påvirke forholdet vårt til kunst, politikk og offentligheten i stor grad.
Vissheten hos betrakteren om hvorvidt det vi beskuer er et originalt verk eller en kopi, preger måten vi forholder oss til det, forklarer Refsum:
- Hva er det som går tapt i det reproduserte kunstverket, spør Walter Benjamin. Svaret han gir selv, er kunstverkets aura, en nærmest magisk egenskap ved kunstoriginalen, som gjør betrakteren overdrevent ærbødig for kunstverket. Overfor kopien, kan vi derimot få en friere og mer kritisk holdning, og det synes Benjamin er fint, sier Refsum.
Amen – ikke bare i kjerka
Ikke minst i populærmusikken er kopiering utbredt, noe historien om ”The Amen Break” demonstrerer:
”The Amen Break” er navnet på en trommesolo på drøye fem sekunder, som Gregory Sylvester Coleman spiller i låten ”Amen, Brother”, som gruppen The Winstons ga ut i 1969. Disse fem trommesekundene er blitt kopiert og brukt på ny i tusenvis av sanger, forteller DJ Harold Lloyd.
- Det ble først populært på 70- og 80-tallet, da DJ’er som Grandmaster Flash spilte det om og om igjen fra to like vinyler på to platespillere.
Dansbare kopier
Effekten på dansegulvet var umiddelbar, og populariteten vokste, særlig i hiphop-miljøet. I 1989 ga rap-gruppa NWA ut ”Straight Outta Compton”, hvor de har loopet Amen-breaket.
- På slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet kom sampler’en og sequencer’en, som gjorde det mulig for musikere å gjøre elektronisk det DJ’ene hadde gjort med platespillere.
Men nå kunne man også dele opp Amen-breaket i de enkelte trommeslagene, stokke om på rekkefølge, øke og senke hastigheten og legge til bass og effekter. Dette ble gjort med stor iver i sjangre som jungle og drum’n’bass, hvor breaket er å finne i flere tusen låter, for eksempel ”Fade 2 Black” av Souljah.
- I løpet av alle disse årene som er gått er Amen-breaket blitt kutta opp og manipulert med enorm oppfinnsomhet. Det ble slik at man ville toppe hverandre med enda mer heftig musikk med utgangspunkt i dette breaket.
Det er noe helt spesielt med trommeslagene som ble slått i 1969, menerHarold.
- Trommisen må ha hatt gullkorn på stikkene sine! Det er et øs og et driv man ikke finner noe annet sted.
Her kan du høre 3 versjoner av The Amen Break: Det originale trommebrekket fra 1969 Slik det er brukt i NWA’s ”Straight Outta Compton” fra 1989 og Souljahs ”Fade 2 Black” fra 1998:
Radiofront i NRK P2, søndag kl. 12:03, reprise tirsdag 20:30