NRK Meny
Normal

Konvensjonelt mestermøte

Et slektskap som handler om langt mer enn motiviske likheter.

VanGogh+Munch

Van Gogh+Munch-utstillingen på Munch-museet er et mestermøte uten de store overraskelsene, mener vår kunstanmelder.

Foto: Vegard Kleven / KODE/Nasjonalmuseet

Det er en begivenhet av dimensjoner når to av verdenskunstens største navn stilles ut sammen.

Men selv om utstillingen Van Gogh + Munch slik sett må sees som et høydepunkt, er den kuratorielt sett en liten nedtur.

«Det moderne øyet» og «Gjennom naturen»

De siste par årene har Munch-museet presentert flere imponerende, nyskapende utstillinger. Utstillinger som «Det moderne øyet» og «Munch gjennom naturen», men også til en viss grad «Melgaard + Munch» maktet på ulike måter å kaste nytt lys på Munchs viktige kunstnerskap.

Det klarer man ikke like godt denne gangen.

Ingen overraskelser

Det er ingenting overraskende eller innovativt verken ved selve sammenstillingen eller måten de to kunstnerne er presentert på, tvert i mot er dette en svært tradisjonell museumsutstilling, som sementerer et befestet bilde av de to myteomspunnede skikkelsene.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

VanGogh+Munch

NRKs kunstanmelder mener utstillingen ikke klarer å overraske, men at den fortsatt er verdt å få med seg.

Foto: Vegard Kleven / KODE/Nasjonalmuseet

Van Gogh og Munch blir aldri kjedelig

Betyr det så at utstillingen er kjedelig, at den ikke er verdt et besøk? På ingen måte! En utstilling som favner så mange viktige verk av både Vincent Van Gogh og Edvard Munch kan ikke bli kjedelig.

Utstillingen viser oss motiviske, tematiske og formmessige forbindelseslinjer mellom de to. Lite av det som formidles er overraskende eller nytt, men det er flott å få bekreftet det som er godt kjent for de fleste, at dette er to kunstnere som ikke uten grunn ofte nevnes i samme åndedrag. Munch og Van Gogh regnes gjerne som to viktige farsskikkelser for den moderne kunsten.

Fruktbarhet

Vi får blant annet se Van Goghs fantastiske «Såmannen» fra 1888, stilt opp mot Munchs livsbejaende « Fruktbarhet »fra 1899. I Van Goghs maleri ser vi en mann som vandrer i åkeren og sår, mot en skinnende grønn himmel.

Hos Munch ser vi en mann og en kvinne under et frodig bjørketre. Kvinnen står oppreist med et stort fat i armene bredfull av frukter og bær, mens mannen sitter på en sten ovenfor henne, blandt friske store skreppeblader.

Under stjernene

En annen sammenstilling er Munchs «Stjernenatt» fra 1923/24 stilt opp mot Van Goghs maleri «Stjernenatt over Rhone» fra 1888.

Begge bilder skildrer på ulike måter det blå nattelyset. Hos Munch, som henter sitt motiv fra eplehagen på Ekely, ser vi det dunkle tette skumringsmørket som farger trærne og den bratte trappen i forkant av bildet svart. Det snødekkede landskapet er malt i et vell av nyanser fra skinnende hvitt, til rosa, fiolett, dyp blå og turkis. Himmelen er nesten grønn med store hvite stjerner som skinner blekt over den frosne naturen.

Som betrakter får vi en opplevelse av at vi selv står der på den mørke verandaen og ser ut over fjorden, og de gule lysene fra byen i øst.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

VanGogh+Munch

Det er en begivenhet av dimensjoner når to av verdenskunstens største navn stilles ut sammen, skriver kunstanmelder Mona Pahle Bjerke.

Foto: Vegard Kleven / KODE/Nasjonalmuseet

Lysreflekser

En veldig, uhyggesvanger mørk skygge faller på sneen foran trappen som om en ensom person står der i skjul bak det mektige gelendert. Maleriet er ladet med en dyp melankoli, et gufs av ensomhet.

Van Goghs bilde er viser også en himmel oversådd av gule stjerner som speiler seg i en mørkblågrønn vannflate. Refleksene fra stjernehimmelen blander seg med speilinger av lysene fra en by langt i det fjerne. Et aldrende par vandrer arm i arm langs vannkanten.

Les flere kunstanmeldelser:

Van Goghs Skrik?

VanGogh+Munch

NRKs kunstanmelder skulle ønske at «Skrik» ble satt opp mot et av Van Goghs mange sterke selvportretter.

Foto: Vegard Kleven / KODE/Nasjonalmuseet

Noen steder er det ikke det motiviske, men malestil, koloritt eller komposisjon som står i fokus i utstillingen. Munchs «Skrik» er for eksempel stilt opp mot Van Goghs bilde «Broen over Trinquetaille», fra 1888.

Rent motivisk er det enkelte åpenbare likheter her som forsvarer en slik sammenstilling. I Van Goghs bilde ser vi en skikkelse på en bro vendt mot oss. Broen skjærer gjennom bildet med et liknende diagonalperspektiv, som det vi finner i «Skrik». Skikkelsen er uklar og ansiktsløs. Det gylne ettermiddagslyset reflekteres i vannet, og farger himmelen skinnende gul.

Men tross de ytre likhetstrekkene her, finner vi lite av «Skriks» sitrende uro i Van Goghs stillferdige bilde. Det fremstår tvert i mot som en vakkert og idyllisk skildring av en aftentur langs elven.

Et virkelig slekskap

Hvis jeg skulle trukket en forbindelseslinje fra «Skrik» til et av Van Goghs malerier ville jeg valgt et helt annet maleri, kanskje et av hans sterke selvportretter som det er flere av i utstillingen.

Med øyne svarte av naken angst ser han på oss, mot en bakgrunn som tilsynelatende vibrere og rotere omkring ham, som om rommet utvider seg eller krenger. Det ser ut som veldige mentale hvirvler, som bilde på et dunkelt dragsug i det indre.

Her får vi øye på et virkelig slektskap mellom Munch og Van Gogh, som handler om langt mer enn ytre motiviske likheter, om perspektiv og rom. Det handler om en unik evne til å la den indre virkeligheten avtegne seg i det ytre.