Da jeg kom hjem, hørte jeg på opptaket. Gjengivelsen for publikum i storsalen i Oslo konserthus var en skuffelse i forhold til den store, klangrike gjengivelsen i radio, gjennom mikrofoner og NRKs lydbehandling. I Konserthusets tørre akustikk ble det tett og hardt. Lyden favner ikke oss ute i salen, og vi blir bare delvis løftet opp i den sensuelle klangverdenen Messiaen maler ut.
Gjentakelser
Når den berusende klanglige dimensjonen mangler, blir også motforestillingene vekket mot det man kan se på som svakheter i verket. De mange repeterte, enkle temaer, mangel på symfonisk bearbeiding, ensformigheten, og den store patosen kan virke vulgær. Kanskje Messiaen er en keiser, som ikke har noen klær på, spør jeg meg, når gjentakelsene strømmer på.
Vidtfavnende tonespråk
Men, - jeg svarer nei fordi artisteriet er så åpenbart. Messiaen er en keiser med fargerike klær på. Hans hemningsløst subjektive utlevering i ”Kjærlighetssang”, og i tåredryppende titler som ”Gleden over stjerners blod” og ”Kjærlighetsøvnens hage” begrunnes gjennom et vidtfavnende tonespråk, fra impresjonisme til Gershwin. Og det skjer med et sug i orkesterbruken, som tar tak i deg, selv om Konserthusets vegger stritter i mot.
Tid, livskraft og kjærlighet
Messiaen har brukt en stor del av livet sitt på å skrive ned på noter den fuglesangen han hørte, og han tar dette inn i sin musikk, også i Turangalîla-symfonien fra slutten av 1940-årene. Tittelen er indisk og betyr noe i retning av tid, livskraft og kjærlighet. Messiaen var inspirert av kjærlighetshistorien om Tristan og Isolde, som også Wagner komponerte en opera over. Gjennom dette fem kvarter lange verket i ti satser vil Messiaen skape det han kaller, ”en kjærlighetssang, en hymne til den overjordiske gleden, som gjennomstrømmer alt”.
Kompliserte rytmer
Kompliserte rytmer er et fundament i hele symfonien, og i årene like etter Turangalîla ble Messiaens musikk og teorier skoledannende for en ny generasjon modernister som Pierre Boulez og Karlheinz Stockhausen. Oslofilharmonikerne spilte alt det remmer og tøy kunne holde. Det var ekstra mye slagverk og en helt spesiell, gammeldags synthesizer, ondes martenot, som Messiaen foreskriver og med fransk solist, med en syngende, overjordisk klang.
Turangalîla er like mye en klaverkonsert som en symfoni, og Messiaen-spesialisten Håkon Austbø var en særdeles engasjert klaversolist.
Virtuos musikk
Som dirigent måtte Jukka-Pekka Saraste konsentrere seg om å holde orden på alle rytmene, og det virket ikke som at han overskudd til ytterligere musikalsk glød og entusiasme. Det er virtuos musikk, blant orkesterrepertoarets mest krevende verker. Det trenger nøyaktighet for at alt skal henge sammen, særlig rytmisk, og det hele falt på plass imponerende sammensveiset med få unntak
Konserthusets akustikk gjorde sitt beste for at vi ikke skulle beruses, og noen gikk før konserten var ferdig. Allikevel var det ingen tvil om at poesien og monumentaliteten i denne kjærlighetssymfonien ga oss en betagende opplevelse.
