Kongen av det offentlige rom

En tradisjonell, men god presentasjon av Arnold Haukeland

Arnold Haukeland, Islandsk kvinne

Vi omtaler gjerne Haukeland som den norske abstrakte skulpturens far, og hans verk sees som en legemliggjøring av norsk modernisme. Han er blitt stående som en av de viktigste skulptørene i norsk kunsthistorie, skriver NRKs anmelder Mona Pahle Bjerke. På bildet: Arnold Haukelands «Islandsk kvinne», (1948).

Foto: Vigeland-museet
Kunstanmelder Mona Pahle Bjerke
Kunstkritiker

Få har fått boltre seg i det offentlige rom som Arnold Haukeland. Mange som ikke engang vet navnet hans, har likevel et nært forhold til hans arbeider. Hans monumentale, renskårne abstrakte skulpturer pryder gater, torg og plasser rundt omkring i bygd og by.

Selv har jeg etter mange år på Blindern et virkelig inderlig forhold til skulpturen «Air» som siden 1962 har tronet på Fredrikkeplassen. Også det praktfulle monumentet «Dynamikk» på Frognerstranda i Oslo har en spesiell plass i mange Oslo-borgeres hjerter.

Fugleflukt og Scirocco-vind

Arnold Haukeland, Atomidol

Arnold Haukeland, «Atomidol», (1960). Bronse. Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

Foto: Vigeland-museet
Arnold Haukeland, Dynamikk II

Arnold Haukeland, «Dynamikk II», (1961). Jern.

Foto: Vigeland-museet
Air av Arnolf Haukeland

Arnold Haukeland, «Air», (1960). Rustfritt stål.

Foto: Vigeland-museet

Men det er ikke bare på hovedstaden Haukeland har satt sitt preg. Utenfor sykehuset i hjembyen Sarpsborg har han med den monumentale skulpturen «Fugleflukt» skapt et vakkert abstrahert tredimensjonalt bilde av trekkfuglene.

Utenfor Stenersen-samlingen i Bergen står hans vakre, spinkle abstrakte skulptur «Rød vind», som henter sitt navn fra den varme sciroccoen.

Den abstrakte skulpturens far

Vi omtaler gjerne Haukeland som den norske abstrakte skulpturens far, og hans verk sees som en legemliggjøring av norsk modernisme. Han er blitt stående som en av de viktigste skulptørene i norsk kunsthistorie.

Han begynte å jobbe som billedhugger innenfor en relativt tradisjonell, figurativ stil, men utviklet seg gradvis mot noe mer abstrakt. Ikke minst skulle hans besøk på Veneziabiennalen sommeren 1960 ha mye å si for utviklingen av hans særegne abstrakte formspråk.

Et vell av naturreferanser

I motsetning til for eksempel Aase Texmon Rygh (den andre giganten innenfor norsk, abstrakt skulptur), forlot Haukeland aldri helt og holdent det figurative. I hans skulpturer er det alltid et vell av referanser til naturen. Ikke bare gjennom titlene, men også gjennom formenes organiske uttrykk.

Men langt fra alle hans skulpturer er preget av et harmonisk organisk uttrykk. Tidvis oppstår det en spennende kontrast mellom titlenes naturlyriske stemning og uttrykkets iblant harde, krystallinske former. Her lar han det poetiske og romantiske tørne sammen med noe mer rasjonelt, stringent og kjølig.

Når Vigeland-museet nå presenterer utstillingen «Arnold Haukeland. Figur og Form», er det nettopp brytningene i hans kunst de retter fokus mot. Nærmere bestemt spenningen mellom det abstrakte og det figurative som preger hans skulpturer så sterkt.

Utstillingen tar oss med på en ganske kronologisk vandring fra sent på 1940-tallet og frem mot 70 og 80-tallet.

Kvinnen som aktiv og handlende

Jeg fester meg ved et av hans virkelig tidlige arbeider, «Islandsk kvinne» fra 1948. Dette er et vakkert formet kvinnehode med et strengt, liksom konsentrert ansiktsuttrykk, og med en voldsom hestehale, som står ut fra hodet som en krigersk vimpel, som vinden har tatt fatt i håret hennes.

Man får følelsen av at hun foretar seg noe meget krevende og viktig. Det er med andre ord ikke kvinnen som begjærsobjekt han her fremstiller (slik hun så altfor ofte figurerer i kunsthistorien) tvert imot er dette kvinnen som aktivt og handlende individ.

Portrettbysten

Skulpturbysten og portrettet spiller for øvrig en viktig rolle i Haukelands kunstnerskap. Gjennom hele livet utfoldet han seg som en fremragende portrettbilledhugger. I utstillingen kan vi se en hel rekke fantastiske byster, blant annet av Johan Borgen og Herman Wildenvey.

Utstillingen gir oss også mulighet til å studere tidlige formskisser og skulpturelle utkast til flere av hans mest berømte monumenter.

Ikke nybrottstenkning

«Figur og form» tilbyr en tradisjonell, men god presentasjon av Arnold Haukeland. Verken tematikken eller presentasjonsformen er preget av noen form for nybrottstenkning.

Men Vigeland-museet peker likevel på en viktig kvalitet hos denne sentrale kunstneren, og presenterer dessuten en hel rekke flotte arbeider som jeg tror mange vil synes det er spennende å se.

Arnold Haukeland, Espen

Arnold Haukeland, «Espen», (1957). Bronse.

Foto: Vigeland-museet