Hans Keilson overlvde holocaust – i Nederland – fordi ukjente mennesker var villig til å gi ham dekning. Foreldrene døde i Auschwitz. Keilson ble psykiater etter krigen, spesialist på barns traumer etter krig, han var poet og romanforfatter. Det siste ga han opp i 1959. I praksis ble forfatterskapet hans ignorert helt til en nyoversettelse av ”Komedie i moll” fra 1947 kom ut på engelsk i 2010. Da fikk både kritikere og lesere øynene opp. Nå foreligger boka på norsk.
I skjul
Et ungt ektepar, Marie og Wim, og huslegen deres står omkring en seng i parets bolig. Den døende mannen i sengen er jøde, i nesten et år har han levd i skjul hos Marie og Wim – i et kammers på loftet. Nå har han fått en helt vanlig infeksjon som det er blitt lungebetennelse av. Over dem kommer nattens første bølge av allierte bombefly på vei over Nordsjøen mot Tyskland. Slik åpner Hans Keilsons ”Komedie i moll”.
Komedie?
Og; det er en komedie, en tragisk sådan. Vi ler ikke, men hva kan man annet gjøre enn å smile av alle hverdagslige problemer, de fleste mer pinlige enn farlige, som oppstår når man tar et helt ukjent menneske inn i huset, en som ingen andre enn noen ytterst få må vite om, som må jages i skul når fiske- eller melkemannen kommer, en som er så inderlig ensom, en man ikke helt tør spørre om det ukjente jødiske i bakgrunnen hans – han kunne jo bli støtt. Verre: Hvem ringer på døra neste gang? Og; når kjenner man et annet mennseke, et man søker å hjelpe, trøste:
Hemmeligheter
"En hemmelighet! Det var ikke bare det at de hadde gjemt ham - han utgjorde selv denne hemmeligheten, hans person, hans liv. Som et ingenmannsland lå den rundt ham, fremmed og ugjennomtrengelig. Avstanden var uoverkommelig. Som fra den andre bredden av en elv, der det henger damp over vannet mellom breddene, damp som dekker over den klare sikten, syntes hun, allerede mens han levde, at alt hun hørte og så av ham, bevegelsene, smeltet nesten sammen med de upersonlige, fargeløse tåkeflakene. Nå var han død og ute av huset – men en hemmelighet var blitt værende igjen, som en siste rest. Først, da hun med tårer i øynene og alene på rommet hans hadde oppdaget det, var det som om tåken plutselig lettet og den andre bredden var ganske tett ved og stadig nærmere, så hun lett kunne se alt på den, skråningen, buskene og fordypningene i jorden."
Hva hemmeligheten består i skal leseren få oppdage selv. Det formatet hemmeligheten har, og innsikten den gir Marie, sier mye om det underspilte i denne teksten og det store alvoret som får feste under viderverdighetene.
Kort og nært
Komedie i moll er ei kortfattet bok. Keilson selv kalte den en fortelling, noen vil kanskje si; kortroman. Distinksjonen er uviktig, men knappheten er det ikke. Frivillig påtvunget hverandre i det unge ekteparets trygt småborgerlige hverdag lar Keilson sine tre individer prøve ut sitt vesle kammerspill – over 115 beskjedne sider. Virkelig dramatisk – der og da – blir det ikke før det unge paret selv kommer i fare, men også det blåser over.
Anstendighet og trøst
På en tenkt historisk tidslinje ligger både handlingen og den alltid tilstedeværende trusselen før marerittet i utryddelsesleirene. Det gir denne boka menneskelig gjenklang også utover den historiske settingen. Den sier også noe allment om så vel mot, omsorg og anstendighet som sorg og trøst. Med andre ord; en stor, liten roman.
