Bono ga folk en uforglemmelig opplevelse. Foto: Scanpix.
Anmeldt av Robert Sætervik.
U2 legger selv lista høyt med ekstremt mye mediabuzz rundt plateutgivelsene, Bono som høyt profilert internasjonal lobbyist og en passe stormannsgal konsertproduksjon hva scene, lys og lyd angår.
Forventninger
Og jeg må innrømme at jeg hadde mine tvil om at U2 var i stand til å innfri de nærmest uvirkelige forventntingene som stilles til frelseren Bono & co.
Men - så viser det seg at bak all staffasjen og det storpolitiske og humane engasjementet så er
U2 rett og slett et tight og tøft rockeband, med et låtrepertoar de fleste band på kloden nok misunner dem.
The Edge bidro med sine sedvanlige riff. Foto: Scanpix.
Flott produksjon
Det hele sparket i gang med låter som Vertigo, I will follow, New year’s day og Beautiful Day. Sistnevnte ble for øvrig framført med linja ”the sun always shines on TV” (som låten ble beskyldt for å plagiere da den kom ut) og Paul Waaktaar Savoy som var blant publikum la nok også merke til den lille gesten.
En spektakulær scene med flere catwalker ut blant publikum gjorde at grå og triste Valle Hovin til tider føltes som en intim og varm arena, og bandet gjorde flittig bruk av dem til stor begeistring fra publikum. Ca halvveis i konserten senket mørket seg såpass over Oslo at lysshowet også kom til sin rett, mens lyden gjennom hele konserten var oppsiktsvekkende bra.
Predikanten Bono
Bono åpnet Beautiful Day med linjene the sun always shines on TV, en liten gest til a-ha og Paal Waaktaar Savoy, her sammen med kona Lauren på vei til konserten. Foto: Scanpix.
Det var også midtveis at sterkt politiske låter som Sunday Bloody Sunday, Bullet the Blue Sky og Miss Sarajevo ga konserten et mer alvorlig preg. Sistnevnte låt ble tilegnet bombeofrene i London og Egypt, og Bono konkluderte med ordene ”You do not become a monster to fight the monster !”
Med menneskrettserklæringen prosjektert på scenen gikk bandet rett over i klassikeren Pride (in the name of love) og det ordinære settet ble avsluttet med en appell for Afrika, et verbalt klapp på skuldra til Norge for vår innsats mot sult og AIDS før bandet leverte kanonversjoner av Where the streets have no name og hymnen One.
Det er i det hele tatt imponerende å se hvordan U2 og spesielt Bono greier den hårfine balansegangen mellom det å levere et forrykende rock’n’roll show og det å være predikant for viktige og prisverdige formål.
Og jeg greier iallfall ikke å stille meg verken skeptisk eller tvilende til en gjeng med irer som bruker sin posisjon som verdens største rockeband til å si fra om viktige spørsmål
Ekstranummer
Men publikum ga naturligvis ikke slipp på U2, og i sedvanlig rocktradsijon så visste selvsagt bandet det, og hadde en halvtime med eksranummer på lur.
De to første, Zoo Station og The Fly, er to forvrengte, intense låter fra bandets kanskje beste plate Achtung Baby og ble framført foran en vegg av imponerende computergrafikk før bandet roet det ned med stadionallsang på With or without you, og så blåste ut siste rest av energi med ferske All because of you og en repriseversjon av Vertigo.
U2 kom, spilte og vant! Stort bedre enn dette blir det ikke!