Kom fram, fyrste!
Oktober forlag
Det var store og skjebnetunge ting som foregikk i de første ti-årene av 1500-tallet. I Norden og Europa ble det kjempet om rett tro, kjetteri, religiøs, økonomisk og politisk makt. For Norges del endte det ikke med et selvstendig, katolsk kongerike, slik erkebiskop Olav Engelbrektsson drømte om. I stedet havnet vi, som kjent, under danskene og reformasjonen var etterhvert et faktum også i Norge.
Derfor har han også rett, Hoems fortellerstemme – Skrivaren, når han i åpningen av boka påpeker det merkverdige i at vi vet så lite om denne mannen, tiet i hjel som forræder og tyv. Dette er utgangspunktet for å dikte oss et liv for Olav Engelbrektsson, et liv som omfatter alt det de historiske kildene ikke inneholder – et bilde av et helt menneske som langt på vei levde forgjeves, som Skrivaren også påpeker helt i begynnelsen av fortellingen.
Spennende
Med dette utgangspunktet er beretningen om Norges siste erkebiskop blitt både spennende og interessant. Hoems prosa er god å lese, der den uanstrengt trekker de historiske linjene klart og tydelig. Vi får en høyst plausibel versjon av en barndom i Hålogaland, et tidlig kall som fører gutten til Nidaros og senere til universitetet i Rostock og mange års liv der – før han omsider kalles hjem og til Erkebispegården i Nidaros.
Edvard Hoem gir oss kampen om makt, storpolitikken, manipulasjon og forhaling for å påvirke kongevalg og selvstendighet. Dette er godt og levende fortalt – i lette sprang fra Nidaros til Roma, København, Austråt og tilbake til Trondheim igjen. Det er imidlertid overraskende at så lite av beretningen handler om religion, om tro. Kanskje var det slik at reformasjonen i Norge først og fremst handlet om kongemakt og politikk, men når vi ser det hele fra selveste erkebispens side, blir nestenfraværet av åndelig strid nokså påfallende.
Froebehold
«Kom fram, fyrste!» heter Hoems roman, men det er også de ordene Skrivaren roper ut tidlig i fortellingen – han vil ha Olav ut av det historiske mørket. Dette lykkes langt på vei.
Når jeg allikvel sitter igjen med et forbehold, så har det sammenheng med balansen mellom den politiske og religiøse maktkampen – men også en distanse, en skort på lukt, smak og liv som boken ikke helt blir kvitt. Kanskje har også det sammenheng med at vi i såpass beskjeden grad møter den religiøse mannen Olav Engelbrektsson.
Kulturnytt, NRK P2, 6. desember 2004