I lunsjen dagen etter tvang Thomas fram et "takk for i går" idet han møtte Nils i kantinen.
-I like måte. Du, jeg er så glad på deres vegne – godt å se at forholdet er sterkt nok til å tåle motgang på den måten.
Det siste visket han fortrolig, som om de hadde privat en hemmelighet her midt i den upersonlige, kollegiale og kommunale tristessen. Det hadde de for så vidt også. Ja, så faen hadde de det, tenkte Thomas. Mer enn du aner din naive fjomp.
– Joda, moderne forhold må vel kunne tåle at en faller for snubletråder, sa han og prøvde å høres som han hadde kontroll på situasjon og følelser. Ikke helt vellykket. Men, Nils hadde ikke øre for slike nyanser. Idet de satte seg på det ledige bordet ved vinduet betrodde Nils ham at han var glad hans eget ekteskap er bygget på gjensidig tillit. Jo takk, det finnes flere måter å fortelle folk at deres ekteskap nettopp ikke er tuftet på tillit, men denne måten er enten utrolig naiv eller svært infam.
Thomas svarte ikke. Dreide samtalen over til avdelingens budsjett. Et langt steg. Men, Nils fulgte ham. Var sikkert tilfreds med å ha vist seg medfølende, og å slippe å bli i situasjonen for lenge. Thomas holdt ut akkurat lenge nok både med budsjettet og med Nils’ doserende tone til at han kunne bryte opp uten at det virket påfallende. Hadde situasjonen – og selskapet – vært annerledes kunne Thomas saktens tatt både en og to kaffe før han gikk tilbake til kontoret og de stinkende klientene. Nå valgte han heller dem.
Timene etter lunsj hadde Thomas vankelig for å konsentrere seg. Sinnet vokste i ham. Den forbannete tullingen. Sitte der og løfte seg og sitt ekteskap ut av virkeligheten på den måten. Han skulle bare visst. Han skulle faen meg bare visst hvilken banal og trist suppe han selv hadde begge bena og hele sin naive sjel plantet oppe i.
Thomas kom bare ikke utenom. Han måtte til kråkeslottet, til ungene, kakeklisset og han måtte parkere vraket sitt ved siden av den skinnende doningen Nils behendig hadde parkert på gårdsplassen "fordi han ikke hadde ryddet i garasjen – er fullt av greier fra seilbåten". Han får sagt det i en bisetning. Helt uskyldig, greit forklarende – og jævlig provoserende. Thomas vet snart ikke hva som holder ham tilbake. Anstendighet kanskje. Hensynet til Karin? Antakelig. Hensynet til lille Terese? Avgjort.
Barneselskapet krevde ingen ting av ham og Beate annet enn tilstedeværelse. Karin var travelt opptatt med å putte søtt i barna. Nils organiserte fisking av sjokoladefigurer og annet småtteri opp av en svær tønne han hadde plassert i kjelleren. Kjekt med høyloftete hus når du skal gjennomføre slike barneleker. Barna står i annen etasje, den gode far i kjelleren og fester småpakker på fiskestangen.
-Gud sååå svært dette huset er, sukker mødrene, fulle av beundring.
- Må være et mareritt å vaske, sier en. I håp om å få støtte i at egen toroms er lykken.
Thomas må ut på terrassen før Nils svarer at de har noen arbeidsomme polakker som har bistått dem med slikt arbeid i de siste årene. Bistått! Jo takk – jeg skal hilse å si at de har bistått. Beate ser det på ham idet han kommer ut på terrassen. Hun røker og beundrer utsikten. Overlater slitet til vertskapet. Hun står sammen med en av de andre fedrene. Thomas kjenner ham så vidt fra før. All right fyr – Tom ett eller annet. Beate ser det på ham med en gang. Hva er det, visker hun. Ingenting, er bare ikke så glad i fiske. Han vil ikke involvere Tom.
Fisket etter smågaver avsluttet selskapet. Arbeidsdag i morgen. Nei takk, vi får ha drinken til gode. Irritert over ikke å ha fått satt ham på plass som han hadde håpet gjorde ham ikke særlig oppstemt og virket heller ikke særlig befordrende på appetitten på en night cap med vertskapet.
- Hva er det, spør Beate i bilen hjem. - Tenker du på meg og Daniel, sier hun. Stille, for ikke å vekke nysgjerrighet hos Sigrid i baksetet. Ingen fare forresten – hun er oppslukt av en plastdings fra fisket i kråkeslottet.
- Herregud du vet jo at det er slutt. Thomas kjenner hvordan ydmykelsen får ny næring.
- Ja, jeg vet det. Jeg hadde faktisk glemt det for en stund. Blir riktignok minnet på det en gang i mellom. Som da Nils sa ordet "advokat" i et møte og av en eller annen grunn så på Thomas idet han sa det, eller da han leste om hvordan advokatfirmaet Voll, Simonsen og Kraft representerte en eller annen styrtrik reder i en konflikt med myndighetene. Nei, det er ikke lett å glemme.
– Jeg tenkte ikke på det, sier han. Jeg tenkte på Nils. Og, på Karin og Terese.
- Ja, sa hun lettet. - Det er bra banalt – og så forferdelig at ingen må få vite noe om det. Jeg fatter ikke at hun fortalte oss det. Vi kjenner henne ikke så godt. Også til deg da som er kollega – og underordnet Nils. Der var det igjen – underordnet. Hun så på ham.
- Thomas, du tenker ikke å si det til ham!? Tenk på Terese.
Dagen etter da Thomas kjørte forbi kråkeslottet på vei til jobb så han Nils stå på gårdsplassen. Den lille polske bilen stod bak hans. Litt mer oppstemt tenkte Thomas på hvor lenge det ville gå før Nils fatter mistanke til Tereses brune øyne. Høye slaviske kinnben. Det sies at 10% av alle barn ikke vet hvem som er deres egentlige far. Karin lever på en bombe.
Det var ingen på plass i avdelingen da han kom så han skjenket seg en kopp kaffe fra trakteren på forværelset før han gikk inn på sitt eget kontor og tok med seg morgenavisen. Nils ville alltid ha avisen først når han kom på jobb. Nok et irritasjonsmoment. Men, denne morgenen visste Thomas at han skulle i et møte direkte, så han tok den i forvissning av at han ikke ville komme opp i en ny ydmykende konfrontasjon. Han slo opp avisen – og visste med engang hva han skulle gjøre. Fra tredje siden i avisen lyste tittelen mot ham; "20 000 i bot for ulovlig arbeidsgiver". Der har vi mellomløsningen. Spare Karin, spare Terese, ramme Nils. Han så for seg tittelen; "Kommunaldirektør benyttet ulovlig arbeidskraft".
Arbeidsdagen skulle bli langt mer effektiv og full av arbeidsglede enn han hadde tenkt seg. Først av alt – hvor var den stinkende klienten med avslaget? Det tok ham noen timer å finne ham og ytterligere litt tid å overtale ham uten at han skulle fatte mistanke om den egentlige årsaken til at han innkalte ham. Han var bare glad til for å få et lite oppdrag som kunne gi en slant ekstra.
Etter å ha forklart ham oppdraget var halve dagen gått og Thomas var klar til lunsj. Med avisen under armen gikk han til kantinen, fant seg mat, kaffe og juice og satt seg ved bordet mot vinduet. Han brettet avisen ut og leste artikkelen om igjen.
– 20 000 i bot kunne han saktens ha råd til, den "profilerte advokaten", men med selskap av en kommunaldirektør skal det ikke gå lenge før avisen graver opp en hel liten ring av samfunnstopper som lar seg betjene av svart arbeid og ulovlige innvandrere.
Skrevet av
Knut Schjelderup Skoe