Boken var svart og het En kiste for Thomas Ryer, hadde bilde av en storkjaket mann med hatt – han lignet Fantomet i sivil, uten briller – i en stjerne på forsiden, kostet omtrent en ukelønn og var skrevet av David Torjussen.
Mannen med kjaken het Gribb og var tydeligvis helten i flere fortellinger, jeg hadde aldri hørt om ham og ville vite mest mulig. Boken var spennende, selv om den selvfølgelig ikke kunne innfri alt det omslaget lovet, det hadde ingen bok i verden kunnet.
En kiste for Thomas Ryer ble, i motsetning til meg, med Kvik Haldens småguttelag på tur til fotballturnering utenbys og kom tilbake med eselører og myke kanter, lest av mange.
I ettertid ser jeg selvsagt at en bok som går sin gang mellom fotballspillende gutter må være litt av en bok. Gribb-pocketene blandet nye og gamle historier, forordene i de oransje nyutgivelsene ga stadig mer av Gribbs lange forhistorie og jeg skjønte at Sverre Vegenor var min mann.
Det var han som hadde levert historiene om vampyrer og tilsynelatende overnaturlige mordere i de dype norske skoger, forbrytere som alltid viste seg å være skapninger av kjøtt og blod, i avsløringer slik vi også kjenner dem fra Dickson Carr og Scooby-Doo.
Samtidig hadde Øyulv Gran og andre Gribbdiktere sine egne fortrinn, og mange av landets mest kjente kriminalforfattere skrev nye Gribbhistorier.
Det var en uutømmelig litterær gullåre: Flere klassikere enn jeg noensinne ville klare å finne og å lese, med et konstant påfyll av ferske historier. Da jeg kort tid etter kom over flere jord- og eldedunstende originalnumre av Detektiv-Magasinet på hytta til min stefars slekt, varte den svimlende jubelen i noen sekunder til jeg så at de stort sett handlet om juniordetektiven Rotta.
Alle vet at helter som pådrar seg yngre medhjelpere, sliter. Batman er best uten Robin, og hvis Den Ensomme Rytter skal drasse rundt på Tonto, hvor forbanna ensom er han egentlig? En Brede går derimot an, og en Jerven. En til å slåss og en som flørter vakre kvinner pratsomme.
Men når helvetesmaskinen har begynt å tikke, når det kniper, når det snart er slutt, da er det bare en mann som kan stå overfor Olga Barcowa, damen med de evig dansende grønne øyne, eller Thomas Ryer og komme seirende fra det.
Tretti år senere ble jeg bedt om å skrive Gribb for Radioteatret, takket ja og er takknemlig over å ha fått lov til å være en av mange som har holdt Knut Gribb i live i 100 år, i en verden hvor det etter hvert alltid er 1934.
Gratulerer med dagen, fullmektig!
Lytt til "Gribb 100 år" i Nett-TV!
Else og Nils inviterte til kalas i studio:
Fra arkivet:
En liten smakebit
Test dine Gribb-kunnskaper!
