Stillheten
Karin blir stående etter at Nils går inn i stuen for å rydde bort de siste glassene.
- Du har vel ikke frosset fast der ut vel?
Karin tusler inn på kjøkkenet der Nils står og putter glassene i oppvaskmaskinen. Hun ser på den fine baken hans, det er en kjekk man jeg har, eller hadde. Hva vet han egentlig, det er det som skremmer meg.
- Karin, skal vi tusle i senga nå, eller vil du sitte å prate om det som er skjedd her i kveld med Gjert og Tomas?
- Hva mener du nå?
- Hva er det han vet som vi ikke forstår. Dette er irriterende og frustrerende.
Karin tenker lenge før hun sier: - Nei vi kan legge oss. Det er sent og vi må hente ungene tidlig i morgen, for dine foreldre skal reise til USA med 13.49-flyet, tror jeg.
- Ops, det hadde jeg glemt å fortelle deg, det er ikke de som skal reise. Det er vi som skal til Maldivene på 14 dagers tur. Jeg har ordnet alt for oss, med jobben din og barnevakt.
- Hva er det du sier. Dette er ikke sant, det du sier, for du er ikke spontan du.
Nils ser på henne med dåreblikket sitt.
- Hør nå her kjære, jeg vet masse, men jeg vil ikke at det vi har sammen skal bli ødelagt på grunn av noen uskyldige utskeielser.
- Du er en meget rar person du, jeg har ikke fortjent noen som er som deg, som bare tenker på meg og ungene hele tiden. Jeg har ikke ord for hvor glad jeg er i deg nå.
Karin går rett opp på soverommet for å finne frem det som skal være en overraskelse for Nils. Hun har kjøpt det til en spesiell anledning.
Søndag morgen
Karin våkner av et stort smell som kommer fra badet og hører ett dunk. Hun går inn på badet og finner Nils i en stor blodpøl på gulvet.
Karin blir stående paralysert og se på den nye, røde silkeneglisjéen som ligger under Nils sitt venstre bein. Nils streker hånden opp mot henne, men hun reagerer ikke.
Skrevet av
Knut-Magnar Weber