Knausgård og kampen

Rogaland teaters versjon av Karl Ove Knausgårds «Om våren» er en fortettet versjon av romanen. Denne gangen gjør fortettingen at forestillingen mister mye av tonen i Knausgårds språk. Teaterversjonen av «Om våren» finner likevel sin egen rytme etter hvert og blir sin egen fortelling.

Om depresjon

Regissør Anders T. Andersen har bearbeidet Knausgårds roman for scenen. «Om våren» inngår i en bokserie Knausgård skrev til sitt ufødte barn, i boken er hun tre måneder gammel – og i sceneversjonen nesten voksen. Ved Rogaland Teater er det blitt en fortelling om å leve med depresjon. Knausgårds kone endte opp med å ta flere medisiner enn hun burde i en mørk, mørk stund. Det er denne historien teateret spiller ut. Seks skuespillere og tre barn står på scenen. Det kunne godt vært færre.

For det er noe med hvordan man håndterer prosa som dramatisk språk. Teksthåndteringen halter i første halvdel av forestillingen før språkets form som replikker faller på plass. Det er det som er faren med å bryte opp en monolog og la forskjellige stemmer dele den. Denne gangen høres det at det er en tekst som ikke får ha sin egen rytme fordi den er brutt opp.

Til min datter

Tanken bak er å la Knausgårds datter (spilt av Eili Harboe) være nesten voksen og ta imot teksten faren har skrevet til henne. Det er en massiv tekst ungjenta møter, og å reagere instinktivt og naturlig på den er en ganske stor oppgave. Men stykket finner formen etter hvert, og Harboes tilstedeværelse på scenen er fin, for hun krever sin plass.

Torbjørn Eriksen spiller forfatteren. Det er utvilsomt han som har det beste grepet om Knausgårds tekst. Den ligger naturlig for ham, han vender den fint, bruker de mange nyansene i stemmen godt og gjør på den måten det litterære stoffet til teater. Mer forvirrende blir det når medfortellerne kommer inn – de som er naboer, barnevernsansatte og sykepleiere.

Det er disse fortellerstemmene som bryter opp Knausgårds fortelling, og i det forsvinner det som er bokens språklige styrke.

Midtveis, når det drar seg til med mørke og angst, skjer det likevel noe i stykket. Endelig finnes det en spenning mellom karakterene som overskrider det litterære preget teksten i noen passasjer har. Og når de først er kommet dit, fungerer resten av stykket fint. Her spiller også musikken de fremfører en viktig rolle.

Kunst

I teateret dekkes bakveggen av maleri og foto av Tom Sandberg, Per Maning, Dag Alveng og Geir Yttervik. Det er et svært vellykket grep som henter opp i seg noe av essensen hos Knausgård. Selv om bildene i noen grad er illustrerende, er de også mye mer:

Perspektivene, lyset, utsnittene, mykheten og materialene i bildene blir et stykke utvidet virkelighet. Knausgårds styrke, slik jeg leste boken første gang, handlet like mye om form: hans evne til å trekke de store linjene ut fra de små tingene og å manøvrere seg tilbake i det lille igjen – og slik skape utvidet virkelighet. Et fortettet eksempel: «Vi kommer fra det fjerne og fryktinngytende vakre (…), men vi lever livet vårt i det lille og dumme, i de svidde pølsenes og de vaklende campingbordenes verden. Det store og fryktinngytende vakre forlater oss ikke, det er her hele tiden, i alt som alltid er det samme (…)».

Den dimensjonen er ikke så lett å se i Rogaland teaters oppsetning. Men den sier mye om liv og vilje, lys og mørke.

«Om våren» er en forestilling som spiller seg sterk. Ikke minst på grunn av Torbjørn Eriksens finstemte lagspill.