Forfatterens lokalavis Fædrelandsvennen er mest positiv blant anmelderne, og gir sjette og siste bok i «Min kamp»-serien terningkast seks.
– En monumental avslutning av et gedigent verk, skriver anmelder Emil Otto Syvertsen.
Knausgård har fått mye kritikk for å utlevere sine nærmeste i bokserien, og for å viske ut grensene mellom fiksjon og virkelighet. I bind seks skriver han i detalj om kona Lindas bipolare lidelse.
– Det er det høyeste ropet i denne teksten. Det er ufattelig sterkt. Det er varmt og veldig, veldig menneskelig, i den mest positive forstand av ordet menneskelig, skriver Syvertsen, som også berømmer Knausgård for bokas andre del, et essay om Adolf Hitlers «Mein Kampf».
- LES:
– Går lenger enn noen gang
VG, som sammen med Fædrelandsvennen er de eneste som gir terningkast til bøker, er mer lunkne enn sine kolleger på Sørlandet.
Avisas anmelder Sindre Hovdenakk triller terningkast fire, og skriver at Knausgård i boka går «lenger enn noen gang i å utlevere seg selv og andre».
– Han formulerer og reformulerer de samme tankene gang på gang, mener anmelderen, som heller ikke synes Knausgårds Hitler-essay er særlig vellykket.
– Særlig graverende er det nesten ubegripelige parallellføringen mellom nazistenes «vi-følelse» og det kollektive samholdet som oppsto i den norske befolkningen etter 22. juli-terroren, skriver Hovdenakk.
Berømmer metanivået
«Min kamp. Sjette bok» har blitt utsatt gang på gang. Den skulle opprinnelig komme våren 2010.
Dagbladets anmelder Trygve Riiser Gundersen mener Knausgård gjorde lurt i å vente. Boka har blitt «akkurat like mektig som serien hadde behov for», mener anmelderen.
– Den er et beist av en bok, en stor og seigt rennende masse av ord - nettopp ikke en tekst du «leser» i tradisjonell forstand, men heller et «sted» du er, skriver han.
Gundersen skriver at romanens metanivå skiller den ut fra de andre «Min kamp»-bøkene. Det etterlater mange spørsmål til leseren, mener han.
– Boka blir en tekst om språket og dets makt; om hva det vil si å fortelle noe; om hva som kan fortelles; og om hva fortellingen gjør med oss og fellesskapene vi tar del i, skriver Dagbladet-anmelderen.
Saken fortsetter under bildet.
– Middels godt fra akademia
Sjette bind av «Min kamp» er så ulik de fem foregående bøkene i sin essayistiske tilnærming at den som første bok i serien har litteraturliste.
Aftenposten mener Knausgårds ferd bort fra det tradisjonelle romanformatet gjør at forfatteren «saboterer egen finale».
– Boka mister ofte enhver kontakt med kunstspråket og glir over i den mest ordinære sakprosa. Den blir som et middels godt produkt fra akademia, skriver anmelder Ingunn Økland, som kaller boka en «anti-roman hinsides vanlige kvalitetskriterier».
Økland mener det er de to første bøkene i «Min kamp»-serien som vil stå igjen i litteraturhistorien, og kaller bind seks «ingen god roman».
– Den har likevel interesse som en temmelig spesiell dokumentasjon av slitasjeskader grunnet litterær rovdrift på språket og livet, skriver hun.
- LES:
– Sjølsagt plass i litteraturhistorien
Dagsavisen kaller den 1.120 sider lange boka et «endeløst monster av en roman».
Anmelder Trond Haugen mener essayet i midten tidvis er «avhandlingsaktig og halvfordøyd», men lesverdig.
– Provoserende? Nei. Lett tilgjengelig? Njaei. Kjedelig? Av og til. Verdt å lese? Ja, skriver Haugen om romanens midtparti.
Anmelderen fascineres av Knausgårds refleksjoner rundt egen rolle, funksjon og talent. Han er ikke i tvil om at Knausgårds seksbindsverk har en plass i Europas litterære kanon.
– Resultatet er et brokete, men til tider lysende romaneksperiment fra overgangen mellom det 20. og det 21. århundre, med en sjølsagt plass i den europeiske litteraturhistorien for vår tid. Så får tida vise om det virkelig var litteraturen som gikk tapt i eksperimentet, skriver Haugen.
NRKs anmelder Marta Norheim mener Knausgårds siste er et «trillebårlass av ei bok». Se Norheim snakke om boka:
LES OGSÅ: