- Hva er en klassiker? Det finnes utallige biler som kvalifiserer til denne tituleringen, men når jeg blar tilbake i mitt eget hodes arkiv, er det alltid de samme bilene som vekker de sterkeste minnene, bilene fra min egen oppvekst.
5. Renault 16
Dette var bilen mamma og pappa hadde da jeg ble født i 1970. En særegen franskmann med særdeles god komfort for sin tid. Setene var i samme kvalitet som den beste springfjærmadrass, og de var trukket i varm velur.
Vår Renault 16 var til og med i topputgave TS, og den var kjøpt brukt fra distriktslegen i Lillehammer, rimelig fordi den hadde høy kilometerstand. 1,6 liter og hele 83 hk gjorde at den slettes ikke var noen sinke i trafikken på 70-tallet.
4. Renault 4
En annen franskmann som satte varige spor i sjela. I det hele tatt var det mange franskmenn i vår familie, som representanter for 68-generasjonen var nok mamma og pappa litt fascinert av Frankrike.
Renault 4 var feriebil nr1. Den hadde nemlig unike egenskaper for en barnefamilie. Med enkle grep kunne hele baksetet legges ned til en flat dobbeltseng!
Når familien Larssen med sine tre barn skulle fra Drammen til Gjøvik på bestemorbesøk, ble det redd opp med både dyner og puter bak i bilen. Kofferter ble stablet på taket, og storesøster plassert mellom sine to mindre brødre, for fredens skyld. Pappa satt foran og dro girspaken ut og inn fra dashbordet.
Vindusviskerne var mindre enn blyanter, og bilens tyngdepunkt særdeles høyt, spesielt gjennom svingene! En herlig og funksjonell bil med bøtter av sjarm!
3. Ford Taunus 17M
Dette var kanskje den tøffeste bilen mamma og pappa hadde. Vår var allerede 10 år gammel da vi kjøpte den, men nylakkert i knall rød og med sort vinyltak var den steinkul!
Den var laget for det europeiske markedet, men hadde et touch av amerikaner over seg. Det var kromdetaljer hist og pist, den hadde bare 2 dører, og et interiør med elementer fra sine langt større amerikanske brødre.
En V4 motor på 78 hk sørget for en fabelaktig akslerasjon: 0-100 km/t på 17 sek. Toppfarten var 145 km/t. En bil som kvalifiserer til uttalelsen: ”skulle aldri ha solgt den!”
2. Volvo 142
Drømmebilen som ble realistisk fordi vi fikk den i gave av bestefar Ottar. Fra vrak hadde den blitt bygget opp igjen av en Biri-mann.
Den var lys gul i lakken og brun inni, og hadde til og med fått ettermontert breie støtfangere fra en langt nyere modell. Volvo 142 var en bil som ingen andre i nabolaget hadde, og jeg var så stolt.
Det meste var annerledes med en Volvo. Lyden fra motoren, vibrasjonene i det du startet, og plystrelyden som vinden plantet i karosseriet når du kjørte. Det gjaldt også det horisontale speedometeret og den lange girspaken som vi kunne samle strikker på.
På vinterstid ble det mang en ufrivillig sladd gjennom svingene. Ofte havnet vi i grøfta, men hva gjorde vel det når du kjørte Volvo? Den tålte alt av sammenstøt uten å få varige mén.
B18-motoren er av mange kåret til verdens mest pålitelige kraftkar, og den er så enkel i konstruksjon at selv presten i bygda kunne skru på den. Volvo 142 er en av de bilene jeg i dag ”leter etter” på annonsemarkedet. En slik må jeg rett og slett ha!
1. VW Boble
Bobla seiler opp som en stjerne i drømmepanelet. Vi hadde aldri noen boble i vår familie, men jeg tapte mitt hjerte til denne sjelfulle bilen allerede som treåring.
Så jeg en boble var jeg straks borte for å kose på den. Den var favoritten blant lekebilene, og ikke minst råtøff i Herbie-utgave på film!
Om jeg skulle velge meg en spesifikk modell blir det en av boblene fra tidlig 60-tall. Gjerne i lux-utgave med amerikanske støtfangere. Min kjærlighet til bobla har ført til at jeg har eid hele 18 stk av denne bilen. Og det blir nok både 19,20,21...
