I forhold til Kaizernes perkusjonstunge oljefat-rock, har Janove Ottesen kledd sin plate i en helt annen musikalsk drakt. Her snakker vi om akustisk og dempet viserock i klassisk og tidløs singer/songwriter-tradisjon. Han føyer seg inn i rekken av beslektede dyktige nordmenn som Thomas Dybdahl og gruppa Jim Stärk, men Janove er både mer rocka og rootsy amerikansk i stilen.
"Black and White Movie" er min personlige favoritt, og det tyngste kuttet på "Francis' Lonely Nights". Bandet spiller kledelig rufsete, og det rumler akkurat nok til å gi inntrykk av at innspillingen var mer moro enn terping og omtagninger. Yngve Sætres produksjon er luftig og nær, og kler Ottesens låter perfekt.
Folk-tradisjoner
Som Sivert Høyem fra Madrugada er Ottesen enda et eksempel på at vi i Norge endelig har fått virkelig sterke frontfigurer med egne karrierer. Janove Ottesen har mer en nok egen identitet til å stå på egne ben, men som man hører på "Go tell her" er han ikke alltid spesielt original alene.
"Go tell her" minner blant annet om Neil Young. Men som hos han og andre storheter fra samme generasjon, bygger også Janove på gamle folk-tradisjoner og formler.
Mangel på originalitet kan vi leve med, så lenge låtene er sterke nok. Det er de hos Ottesen, men jeg skulle gjerne hørt ham synge på norsk som soloartist også. Det kunne gitt ham det særpreget han trenger litt mer av.
Kulturnytt, NRK P2, 28. september 2004.