NRK Meny
Normal

Klarer ikke å engasjere

Lars von Triers «Antichrist» mangler retning når filmen tas til teaterscenen i Peer Perez Øians regi.

Karen Frøsland Nystøyl NY

Å lage teater ut fra en film som «Antichrist», kjent for ubehagelig og sterk virkemiddelbruk, er på mange måter et vågestykke.

Filmen vil i stor grad ligge og vake et sted mellom scene og sal – i publikums bevissthet, i virkemiddelbruk, i forventninger og referanser.

Kunsten blir også å lage teater som står på egne ben, uavhengig av filmen. Det er ingen enkel arbeidsoppgave Det Norske Teatret har gitt regissør Peer Perez Øian.

Bilder i hodet

Et riktig valg teatret og Øian har gjort, er å basere forestillingen på filmens manus og dreiebok. Slik kan teateret velge seg ut situasjoner, handlinger og virkemidler som passer inn i den historien som best kan fortelles fra en scene.

Teksten er viktig i denne oppsetningen. I stedet for å spille ut eksplisitte scener kjent fra filmen, gjenfortelles teksten av skuespillerne, og publikum må skape bildene selv. Men filmen er der likevel, som en usynlig vegg forestillingen lener seg mot.

Eden

Ho (Ane Dahl Torp) og Han (Sigurd Myhre) har mistet et barn. Sønnen falt ut av vinduet mens foreldrene hadde sex i et annet rom. Ho får det som betegnes som en anormal sorgreaksjon.

Han er terapeut og ønsker å behandle henne selv. Som et ledd i terapien reiser de ut i skogen, til Eden, et sted hvor Ho tilbrakte mye tid sammen med sønnen foregående sommer.

Her skal hun møte sin største frykt, her skal hun bli frisk. Men så er det nettopp her helvetes porter åpner seg.

Univers

Øian har flyttet universet til en scene dekket av et brunt gulvteppe og med en lys bakvegg satt sammen av store klosser.

Et rasjonelt og nøkternt scenebilde som åpner for videoprojeksjoner og dekonstruksjon. For etter hvert som Ho og Han rives ned og plukkes fra hverandre, skjer det samme med omgivelsene rundt dem.

Det er fint å følge. Veggen som element og bruken av den harmonerer med videoprojiseringer og nykomponert musikk. Sammen skaper de en form for poetisk univers, skaper rom og definerer ubehag.

Utenom Ho og Han er også figurene Kråka, Reven og Hinden. I starten er de tre uskyldsrene, men de er også fortellingens stemme, handlingsdrivere, demoner og uro.

Også disse passer inn i det sceniske universet. Det er bare menneskene som ikke finner sin plass.

Distanse

Og her ligger forestillingens svakhet: Historien, og dermed også karakterene Ho og Han, forsvinner. Noe har gått tapt på veien. Det usigelige har ingen plass.

Det skapes tidlig en form for distanse mellom scene og sal, et slags filter som gjør at forestillingen ikke engasjerer eller ryster.

Kampen mellom Ho og Han tilspisser seg og blir en kamp mellom rasjonalitet og irrasjonalitet (som etter hvert også snus på hodet), men etter som de går dypere og dypere inn i angsten og mørket, forsvinner også nærværet.

Det er ingen streng som dirrer noe sted, ikke noe som skaper uro hos tilskueren. Kan hende er det tekstfokuset som stenger for denne opplevelsen.

Mye er fint i denne forestillingen, men Ho og Han er brikker som aldri finner en plass. Og da er det noe vesentlig som mangler.

Kanskje er det ment slik, men opplevelsen er at nærværet forsvinner og dermed også publikumsengasjementet. Derfor blir det vanskelig å forstå hvor forestillingen egentlig vil hen.