NRK Meny
Normal

Kjønnsflom i bokhandelen

«Fittekvote», «Fitter», «Irenes fitte», «Frognerfitter», «Bitterfitte», «Glitterfitter», «Vinglefitte». Er det nok nå?

Fittekvote

Fittekvote av Axel Hellstenius og Morten Skårdal vant pris for beste ungdomsbok på Litteraturfestivalen på Lillehammer i forrige uke.

Foto: Cappelen Damm

Bokhandelen er ikke lenger stedet for blyge sjeler.

Sigrid Bonde Tusvik

Sigrid Bonde Tusvik redigerte Glitterfitter sammen med Gunhild Magnussen.

Foto: Hanne Pernille Andersen/Famefotografene

Omslaget til Glitterfitter

Omslaget til Glitterfitter.

Foto: Kagge forlag

Ord som tidligere var forbeholdt militærkaserner, øverste bladhylle i kiosken, og andre mindre offentlige sammenhenger, har de siste årene blitt umulig å unngå i landets bokhandler.

Banneord som «faen» i norske boktitler, har vi etter hvert måtte vende oss til.

Ari Behn var tidlig ute med «Trist som faen», og så har vi Olaug Nilsens mye omskrevne «Få meg på, for faen», antologien «Fakta faen», men også «Kall det hva faen du vil : roman» av Marjaneh Bakhtiari, og ikke minst «Pus, kåt som faen» av Jan Erik Fjell.

LES OGSÅ: Fittekvote er årets ungdomsbok

Mest kvinnelige organer

Men de siste årene har det også blitt vanligere å benytte seg av tidligere tabuiserte benevnelser på kjønnsorganer, og her er det kvinnelige organ tydelig overtallig.

Muligens var kjønnstitlene en nordisk import.

Det kan ha begynt det med den svenske feministantologien «Fittstim», som kom i 1999. Året etter kom også Mikael Niemis «Populærmusikk fra Vittula», som skal bety ”fittemyren” på finsk. Og så var raset i gang.

Mikael Niemi

Forfatter av Populærmusikk fra Vittula, Mikael Niemi.

Foto: NRK

Nå kan norske bokkjøpere meske seg med titler som «Fittekvote» av Axel Hellstenius og Morten Skårdal, som for øvrig vant prisen for årets beste ungdomsbok på Litteraturfestivalen på Lillehammer i forrige uke.

LES OGSÅ: Hva skal man kalle kvinnens underliv?

Frigjørende?
Alexia Bohwim. Foto: Kagge forlag

Forfatter av Frognerfitter, Alexia Bohwim.

Foto: Kagge forlag

Videre har Alexia Bohwims gitt oss «Frognerfitter», vi nevner Maria Svelands «Bitterfitte», antologien «Glitterfitter» redigert av blant andre Sigrid Bonde Tusvik, «Vinglefitte» av Frank Lande, «Irenes fitte» av surrealisten Louis Aragon, eller for de som vil ha det enkelt: «Fitter» av Juan Manuel de Prada? Bare for å nevne noen.

De to siste bøkene er begge utgitt på Spartacus forlag, som forresten også har «Kukbruk» av svenske Manne Forssberg i katalogen.

– At det er blitt greit å bruke disse ordene i titler, skyldes vel den generelle nivelleringen vi opplever i våre dager, forteller sjefredaktør Frode Molven i Spartacus forlag til NRK.no.

– Har slike pikante titler en salgsfremmende effekt?

Bokomslaget til Irenes fitte av Louis Aragon.

Bokomslaget til Irenes fitte av Louis Aragon.

– Tabuord kan like gjerne hindre som fremme salg. En må jo forestille seg at folk skal gå og spørre etter noe med «fitte» i bokhandelen. Men i den grad ord kan oppleves som frigjørende, og da opptrer «fitte» gjerne i ordsammenstilninger, vil nok ordet kunne ha en virkning, selv i bokhandelen, mener Molven.

– Når det gjelder våre to bøker «Fitter» og «Irenes fitte», holder vi oss strengt til henholdsvis den spanske og franske originaltittelen, forteller Molven.

«Conos» (Fitter) av Juan Manuel De Prada startet som fortellinger samlet i en hemmelig utgave i 69 eksemplarer, signerte og nummererte av forfatteren selv. «Le Con de Irene» (Irenes fitte) skal ha blitt kalt det fineste av alle erotiske verk av Albert Camus.

LES OGSÅ: - Bibliotekene henger ikke med i tiden

- Slår inn åpne dører

Redaktør Charlotte Myrbråten i det feministiske tidsskriftet Fett, mener det har gått inflasjon i bruken av ordet.

Redaktør Charlotte Myrbråten i tidsskriftet Fett.

Redaktør Charlotte Myrbråten i tidsskriftet Fett.

Foto: Privat

– Det er nok et fengende, flott ord. Men nå har vel "sjokkeffekten" forsvunnet, så jeg tror folk kanskje styrer unna en stund, håper Myrbråten.

– Kan slike titler inneha et feministisk perspektiv, som i det å «ta ordet tilbake»?

– Jeg tror det blir å slå inn åpne dører, men det er fint at det ikke brukes som et skjellsord, sier Myrbråten.

– Det blir jo litt pinlig når man plutselig blir en del av bølgen, "jeg-må-kalle-boka-mi-noe-med-fitte", fordi det gjør mange andre som gjør det for tida, mener hun.

Tidsskriftredaktøren tror f-titlene bunner i et misforstått frigjøringsprosjekt.

– Forleggerne prøver vel å vise at de har en bok som er litt rå, saftig og som bryter noen grenser og sperrer de innbiller seg at folk har. De tøffer seg litt, men det er jo helt greit å tøffe seg noen ganger, sier hun.

Rebus0406

Torbjørn Egner illustrerte Brudenuggen og andre eventyr, første publikasjon som trykte f-ordet.

Foto: Scanpix / SCANPIX

LES OGSÅ: Kulturministeren vil ikke love bokavtale

Asbjørnsen og Moe

Ifølge artikkelen Banning - makt eller avmakt? av Ruth Fjeld professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo, er bruk av tabuord og banning tradisjonelt knyttet til dannelsesnivå og selvkontroll.

Forfatter og folkeminnesamler Peter Christen Asbjørnsen (1812-1885).

Forfatter og folkeminnesamler Peter Christen Asbjørnsen (1812-1885).

Foto: Wikimedia Commons
Biskop og eventyrsamler Jørgen Moe (1813-1882).

Biskop og eventyrsamler Jørgen Moe (1813-1882).

Foto: Wikimedia Commons

«En viktig del av følelseslivet er knyttet til seksualdriften, og det er kanskje derfor bannere henter ord og uttrykk fra forplantning og kjønnsdrift, kanskje som erstatning for overtro-banning [med appell til Gud eller djevelen]. Men uttrykkene kan også være hentet fra andre tabuområder som fordøyelse og avføring.»

F-ordet kom første gang på trykk i Norge i boken «Brudenuggen og andre eventyr», redigert av folkeminnegransker og prestesønn Reidar Th. Christiansen.

Boken utkom i 1943 i 13 eksemplarer, og var illustrert av ikke ukjente Torbjørn Egner.

Ordet dukket opp i en bok i alminnelig salg i 1966. Det var i antologien «Norske sengehester» som utkom på Pax Forlag.

Ifølge Wikipedia ble f-ordet registrert i flere av eventyrene Asbjørnsen og Moe samlet inn på 1800-tallet, men ble sensurert bort eller eventyrene utelatt.

Enkelte av dem ble likevel offentliggjort i vitenskaplig hensikt, riktignok på tysk, myntet på forskningsmiljøet innen folkeminnegransking.

LES OGSÅ: Siste innlegg i NRKs Bokbloggen