– Jeg gjemte bort pappa. Kortsiktig fungerte det jo som en kjempeflott ide. Langsiktig tærer det på. Det er som en emosjonell boble som til slutt må sprekke, forklarer han.
Han turte ikke fortelle sannheten til vennene sine. At faren hans hadde demens.
Kjetil Marius Waldersnes følte seg fryktelig alene. Som tenåring hadde han ingen jevnaldrende som forstod hvordan han hadde det. Derfor valgte han også å takle situasjonen på en måte som han i dag ser var feil.
Det er også grunnen til at 21 åringen nå vil være en av frontfigurene i prosjektet til Nasjonalforeningen for Folkehelsen. For å hjelpe andre. Og for at de som er i samme situasjon som ham, kan høste av hans erfaringer.
Se video fra Nasjonalforeningen om unge Kjetil som har en far med demens:
Skamfull
– Jeg har allerede hatt roller som andre ikke får før de selv er middelaldrende. Jeg er ansvarlig for min far nå. Min mor har gjort en strålende jobb, og vi samarbeider godt hele tiden, forteller han.
– Det har vært skam rundt det. Den var selvpålagt. Jeg vil gjerne si til andre at det ikke er skam at moren eller faren din har demens, forteller han.
Den unge gutten fra Bergen skjønte til slutt at han måtte innvie vennene i sin hemmelighet. Da ble han overrasket. For vennene hans viste stor empati.
En glemt gruppe
– Det finnes rundt 4000 mennesker i Norge som får en demenssykdom før de er 65 år. Mange av disse har hjemmeboende barn, forteller Lisbet Rugtvedt, generalsekretæren i Nasjonalforeningen for Folkehelsen.
Rugtvedt forteller at disse barna er en glemt gruppe. Det er mange tusen av dem. Prosjektet skal gi dem muligheten til å høste av andres erfaringer. Hun mener også det er viktig å vise myndighetene at denne gruppen finnes og at de unge trenger støtte.
Se Victoria fortelle om faren sin:
Ønsket han var død
Victoria Frelsøy var bare 12–13 år da faren hennes fikk diagnosen Alzheimers. Da var faren 62 år.
– Det var en stund da han akkurat hadde fått sykdommen, at jeg skulle ønske at han var død. Og at det ikke var meg dette hendte med, forteller Frelsøy til NRK.
Hun mener det er mye tabu rundt sykdommen, og ønsker at alle som er i samme situasjon skal vite at de ikke er alene.
Frelsøy forteller at det ofte har vært tungt, og at hun har følt seg veldig alene. Hun har selvsagt kunnet snakke med familien, men ingen andre unge som opplever det samme.
– Jeg skulle ønske at pappa var frisk. For han er jo egentlig en fantastisk person, sier hun.