NRK Meny
Normal

Kjenn deg selv.

Å forbedre seg selv er Sokrates sin hovedmålsetting. I alt han sier og gjør er drifkrafta den samme: Det er mulig å forbedre seg selv og sin væremåte. Det samme kan sies om Jim Hall sitt gitarspill: Sokrates og Jim Hall møtes i dette prosjektet: Det er aldri for seint å forbedre seg selv. Man kan på en måte måle Jim Hall opp mot de musikerne han har spilt med i løpet av snart femti år som yrkesmusiker. Bill Evans, Bob Brookmeyer, Red Mitchell, Sonny Rollins, Paul Desmond, Gerry Mulligan – og lista kan forlenges betydelig. Og hele tiden har Jim Hall strebet mot det ene fornødne: Å forbedre sitt spill og å være hengiven til sitt prosjekt som musiker samtidig. Det er akkurat dette Sokrates mener, så man kan si at Jim Hall virkeliggjør en sokratisk dyd som gitarist.

Hør: Studio Sokrates om Jim Hall og Luce Irigaray, del 2, 12. april 03

Uproblematisk

Men dette budet om å forbedre seg selv er likevel ikke så uproblematisk som det akan se ut som. I alle fall ikke for oss filosofer. Luce Irigaray (f. 1930) leverer en original og utfordrende kritikk av Platons Sokrates. For det er jo så fordømt fornuftig det Platon lar Sokrates terpe på hele tiden: Forbedre, forbedre – kjenn deg selv – og forbedre ditt liv. Det er vanskelig å kritisere og å problematisere dette budet – samtidig som man gjør krav på å bli tatt på alvor, er det ikke? - La være å forbedre deg selv, hva er det slags moralregel?

Luce Irigaray

forholder seg til den tradisjonelle måten å lese Platon på på en ny og revolusjonerende måte. Nesten som en bop-musiker tar hun tak i de tradisjonelle måtene å tolke Platon på – og gir disse en ny twist, en ny dimensjon. Hun byr på noe nytt og oppsiktsvekkende på grunnlag av den gamle og velkjente tolkningstradisjonen. Å se på Sokrates som en jordmor er ganske vanlig. Sokrates sa om seg selv at han drev med jordmorkunst – han forløste tankebarn fra bevisstheten til sine samtalepartnere. Men å se på Hulelignelsen som et bilde på en livmor – det er nytt og uhørt. Enda det stemmer: Slik Platon tenker forløses slavene fra hulen og føres ut i lyset, til frihet, innsikt og det gode liv. Luce Irigaray sjokkerer når hun framholder at hulen skal leses som et bilde på en livmor.

Ironi

Og Irigaray får fram en ubevisst ironi fra Platons side. Den som kjenner hulelignelsen vet at slavene er lenket fast innerst i hulen og ser på skygger som beveger seg på huleveggen foran seg. Nesten som på en kino der publikum ser bilder på et lerret, mens årsakene til bildene befinner seg inne i framviseren bak dem.

Film er illusjon. Bildene beveger seg ikke det er øyet vårt som lures til å tro at de beveger seg på lerretet. Sånn er slavene i hulen også henfalne til en illusjon. Men spør vi med Irrigaray om fangene i hulen er frie eller ufrie oppstår det en ny bølge i tankene våre: Platon vil ha det til at når slaven føres ut av hulen og til virkelighetens verden vil han bli fri.

Han erkjenner at det er en annen og virkeligere virkelighet utenfor enn inne i hulen. Og i denne virkeligheten gjelder påbudet om å forbedre seg selv. Vigdis Songe-Møller skriver at fangene beveger seg fra illusjonene til sannhetens fengsel. For det er ute i den virkelige virkeligheten at den frelste fangen innser sin egen utilstrekkelighet. Ikke sant? Fangen blir slave av det sokratiske budet om å forbedre seg selv, sånn var det jo ikke inne i hulen….

Skiller lag

Her skiller Jim Hall lag med Luce Irigaray. Kanskje. Man må nemlig si at Jim Hall streber etter perfeksjon i denne verden. Og femti år som gitarist viser at Hall lykkes med sitt forsett. Det samme kan man jo med en viss velvilje si om Luce Irigaray – at hun streber etter en fullkommen, annerledes og god forståelse av Platons hulelignelse, men i motsetning til Jim Hall gjør Irigaray opprør.

Hun revolterer mot tradisjonen, det gjør ikke Hall. Så kan man si at Studio Sokrates ville fått mer ut av å sammenligne Luce Irigaray med de virkelige rebellene i jazzens historie: Parker / Gillespie for eksempel. Eller Ornette Coleman, John Coltrane, Miles Davis. Men da ville denne historien sett annerledes ut.

Kan det tenkes at den rene fornuft tyranniserer oss?

Ukas filosofinøtt

Går det an å bestride det sokratiske påbudet om å forbedre seg selv – samtidig som man gjør krav på å være fornuftig? I så fall – hvordan? Send en e-post til Studio Sokrates, så har vi en eske filosofipastiller på lager til den som drister seg ut på den filosofiske glattisen.

Musikken

1: St. Thomas

2: Down The Line

Studio Sokrates om Jim Hall og Luce Irigaray, del 2. 12. april, 2003

Kulturstrøm

  • Den vanskelege skrivinga

    Han brukte éi veke på førsteutkastet. Så brukte han fem år på å skrive det om til ein roman. Høyr forfattar Jan Kristoffer Dale i Sommer i P2.

    - De kalte oss for «griser», «feite svin» og «fleskeberg». De kalte oss for mye mer. Nå spør folk meg om jeg kan fortelle. I Sommer i P2 forteller forfatter Jan Kristoffer Dale om opplevelsene i oppveksten som har formet ham, om forfattere som har inspirert ham - og om sin egen skriving.
  • Borats «Who is America» provoserer

    Sacha Baron Cohen – også kjent som Borat – er tilbake med satireshowet «Who is America». Flere republikanske politikere føler seg snytt etter å ha blitt intervjuet av komikeren i en fiktiv rolle, om hvorvidt barn skal ha rett til å bære våpen. En av dem er Joe Wilson, som sitter i Kongressen for staten South Carolina. Han må stå for å ha uttalt følgende: – En treårig kan ikke forsvare seg selv mot et angrep ved å kaste et Hello Kitty-penal mot angriperen. Grunnlovens fedre satte ingen aldersgrense på loven. Se saken på Danmark Radios nettsider.

    Who is America satireshowet til Sacha Baron Cohen
    Foto: HBO
  • Vokalisten forlét Kvelertak

    Erlend Hjelvik sluttar i Kvelertak. På Facebook-sida til bandet skriv vokalisten at måla og motivasjonen til bandet har bevega seg i ulike retningar. Fansen reagerer i hopetal i kommentarfeltet under posten. Kvelertak vil halde fram utan Hjelvik, og dei fire annonserte festivaldatoane til bandet i sommar blir gjennomført med gjestevokalistar, melder VG.

    Kvelertak på Slottsfjell 2013
    Foto: Kim Erlandsen / NRK P3