- Alle forfattere håper å bli oversatt, men akkurat denne boka håper jeg virkelig ikke blir oversatt til gresk, sier Tove Nilsen om "Kretadøgn". Hun har gått svanger med boka i 25 år, og endelig har den blitt forløst.
Levd tett på personene
Etter utallige ferieturer til den greske øya har forfatteren samlet stadig nytt stoff til møtene med Kretas mennesker og mentalitet. Hun lar oss møte Kostas og Maria, Georgios, Mustafa, Zalina og Despina, men tanken på at de skal kunne lese det hun har skrevet, fyller Tove Nilsen med et visst ubehag.
- Tanken gjør meg utrolig sjenert. Ikke fordi jeg tror de vil bli støtt - jeg føler at jeg har bakt inn en type kjærlighet til personene jeg skriver om. Men jeg har gått der så lenge, levd så tett på dem. De vet at jeg er forfatter, men glemmer det like fort. Det angår dem ikke, så lenge jeg skriver på et språk de ikke forstår.
- Har de visst at du har jobbet med denne boka når du har vært der?
- De har visst at jeg har skrevet om Kreta, men har nok mer sett for seg en type guide- eller oppslagsbok, sier hun.
Umiddelbar kjærlighet
Tove Nilsen deler sin kjærlighet til Kreta med de vel 130 000 andre nordmennene som tar turen dit hvert år. Men forelskelsen har mest av alt overrasket henne selv.
- I utgangspunktet var jeg skeptisk til at vi skulle dra nettopp dit, til den turistifiserte øya, og hadde mest lyst til å finne et annet reisemål. Og jeg skulle i hvert fall ikke tilbake! Men så gikk det jo helt annerledes. Det var noe som traff meg allerede første gang, og jeg visste at jeg en gang måtte skrive en bok derfra. Både landskapet og menneskene fascinerte, forteller hun.
Vender stadig tilbake
Resultatet har blitt at hun stadig vender tilbake, gjerne om vinteren, når livet er roligere og mindre preget av masseturismen. Hun har fått venner på øya, og er gjest hos mange av dem hun besøker. Men hun ser fortsatt på seg selv som en turist.
- Jeg tror man må være fastboende for å kunne kalle seg noe
annet. Jeg synes turisme har blitt et urettferdig negativt ladet ord, egentlig er vi jo alle turister, hele livet. Det er et helt flott ord. Det er bare reisesnobbene som vil ha det til noe annet.
- Og charter-turismen er bedre enn sitt rykte?
- De fleste flyr charterfly og later som de ikke gjør det. Det finnes sikkert en drita full nordmann på hver tur, men alle de andre er jo ikke sånn, sier Nilsen.
Privatliv og fiksjon
"Kretadøgn" handler ytre sett om et par på tur til den greske øya.
- Det er en kjærlighetsbok til Kreta, med undertema om det å være en skriver og beretter. Det er også en bok om å være
reisefeller, både konkret og i overført betydning, sier Nilsen.
Som i mange av sine tidligere bøker skriver hun tett opp mot det private.
- Det er sånn jeg må skrive, ellers gir det ikke mening. Jeg opplever det aldri som problematisk når jeg skriver, for skrivingen er så beskyttet. Men i ettertid må jeg forholde meg til det når lesere og kritikere spekulerer i om det er meg, og om jeg har opplevd alt jeg skriver om.
- Du blir ikke fristet til å maskere deg mer?
- I andre bøker har jeg gjort det i sterkere grad. Skiftet kjønn ved å bruke en mannlig hovedperson, for eksempel. Men det å maskere og demaskere er en del av leken ved å skrive en tekst, sier hun.
Mannen med
I "Kretadøgn" er jeg-personen en kvinnelig forfatter ved navn Tove, oppvokst på Bøler i likhet med Nilsen selv. Hun har vært gift i mange år og har to barn, også det i likhet med privatpersonen Tove Nilsen. Hennes mann i virkeligheten heter Tor-Einar (Edvardsen), mens mannen som er Toves reisefølge i boka bare omtales som T.
- Det er greit å bruke mitt eget navn på forfatteren, for jeg bestemmer selv over min egen historie. Men med andre må man være mer varsom, sier hun.
- Har mannen din noe imot å bli omtalt litterært?
- Det vet jeg egentlig ikke. Hvis jeg måtte spørre noen om lov, vil jeg ikke kunne skrive.
Utendørsbok
"Kretadøgn" er vanskelig å sjangerbestemme, og forfatteren selv er slett ikke sikker på om hun vil kalle den en roman. Ikke er hun så opptatt av det, heller.
- Jeg vet ikke om det er en roman eller en reisefortelling,
eller ingen av delene. Men det behøver jeg ikke å tenke på. Det spiller egentlig ingen rolle, det er jo bare en merkelapp.
Likevel har hun funnet et begrep som hun synes er passende,
nemlig "utendørsbok".
- Ordet har jeg lånt av Goran Tunström. Han ville nok likt at begrepet går videre, som en slags stafettpinne blant andre forfattere. Skrivingen løsnet da jeg fant denne formen, der jeg beskriver en reise dag for dag. Det føltes veldig fritt og stort, sier Tove Nilsen.
Hyllest til Tunström
I teksten definerer hun begrepet som en bok som tar seg tid til de små iakttakelsene, de tilsynelatende uviktige oppdagelsene. Og jeg-personen Tove uttrykker sin takknemlighet over å ha funnet denne formen: Gleden ved å få lov til å skrive en utendørsbok.
- Jeg smetter inn i kirkemørket, tenner et vokslys for Göran Tunström og vet at kolleger flest ville smilt skjevt over den uforpliktende sentimentaliteten i en sånn handling. Dem om det.