Andrej Makine
Kjærlighet ved elven Amur
Eide forlag 2000
Også jeg forelsket meg i Andrej Makines gjennombruddsroman "Det franske testamentet" da den kom på norsk for et par år siden. En melankolsk og sår pubertetsskildring krydret med sterke lengsler etter fransk kultur og sivilisasjon. Makines selvbiografiske skildring av oppveksten i en forhutlet landsby i Sibir på 70-tallet ble høyst fortjent hedret med den prestisjetunge Goncourt-prisen i 1995. Forholdet mellom den unge gutten og hans frankofile bestemor er det vanskelig å glemme.
Da jeg fikk denne sibirsk-parisiske mesterens bok "Kjærlighet ved elven Amur" i henden var derfor forventningene store, men ganske raskt var det noe som skurret - det tekstlige maskineriet var liksom ikke så godt smurt denne gangen.
Og ganske riktig: "Kjærlighet ved elven Amur" er slett ingen oppfølger, den kom året før prisvinneren "Det franske testamentet" og fremstår nærmest som et forarbeid til mesterverket fra 1995.
Innholdsmessig er de to bøkene svært like. Begge handler om pubertet og oppvekst mellom fangeleirene i Sibir, og om lengselen etter Vesten. I "Kjærlighet ved elven Amur" følger vi tre unge gutter i et snøhvitt landskap fylt av minnenes sødme og pubertetsseksualitetens evinnelige forvirring.
Det er en fryd å følge deres kroppslige utskeielser og drømmer i badstuen mens femti minusgrader hogger i de morkne tømmerveggene, og vi lar oss rive med når de trasker sytten ganger gjennom isødet til nabobygda for å se en film med Jean Paul Belmondo, for det er glimtene av pariserkvinnenes legger som overbeviser guttene om at livet er mer enn kollektivbrukenes produksjonsrekorder, slitne horer og landsbyer som drukner snø.
Så det er nok å glede seg over denne gangen også, selv om ikke teksten flyter like lett som i "Det franske testamentet".
Petter Mejlænder
Sendt i Kulturnytt, NRK P2, 6. juni 2000